Spørsmål
Kjell Ingolf Ropstad (KrF): For ikke så veldig lenge siden kom det en rapport fra SIFO, forbruksforskningsinstituttet, som sa at det var en dobling av mennesker eller husholdninger som lever i en situasjon der de er ille ute eller er slitere. Klassekampen hadde nylig en gjennomgang av situasjonen, og de viste til mennesker som stiller seg i kø i byer som Moss eller Trondheim, der det har vært en firedobling det siste året. Inkassoselskapene forteller om en sterk økning i antall saker. Det er mange som sliter med økt rente, det at det er økte priser på mat, økte strømpriser og drivstoffpriser.
Politikk kan ikke løse alle de utfordringene folk vil møte i månedene framover, men regjeringas manglende satsing og regelrette kutt i målrettede tiltak mener jeg står til stryk. Da Kristelig Folkeparti var i regjering, fikk vi gjennomslag for å øke barnetrygden med 8 200 kr for de yngste ungene, og tall fra SSB viser at Kristelig Folkepartis gjennomslag i regjering kan ha bidratt til at en faktisk får en nedgang i antallet lavinntektsfamilier. Vi vet at en inntektsøkning for fattige familier kan bedre barns utvikling. Spesielt gjelder det hvis inntektsøkningen kommer i de første leveårene, da vi vet at behovet for trygghet, omsorg og samspill med foreldre er størst.
Økt barnetrygd gir også drahjelp til dem som ikke er under fattigdomsgrensen, men som sliter og lever med trang økonomi. Vi vet at dette funker. Likevel velger regjeringa å kutte i barnetrygden når de ikke prisjusterer den. Det betyr et kutt på langt over en halv milliard kroner. Hver gang Senterpartiet og Arbeiderpartiet har hatt makt og ansvar for statsbudsjettet de siste 25 årene, har en altså kuttet reelt i barnetrygden. Familiene etterspør økt barnetrygd. Forskerne sier at økt barnetrygd virker. Hvorfor kutter likevel Senterpartiet og Arbeiderpartiet i barnetrygden hver gang de har muligheten?