Spørsmål
Sivert Bjørnstad (FrP): Mitt spørsmål går også til næringsministeren, for store deler av norsk næringsliv er fortsatt i krise 14–15 måneder etter den første nedstengingen i fjor.
Jeg tror ikke at vi som ikke driver forretning i en eller annen form, helt klarer å sette oss inn i den fortvilte situasjonen de fortsatt står i. Vi som er politikere, får full lønn uansett hvordan det går med økonomien, det gjør ikke ansatte i næringslivet. Det gjør heller ikke de som driver bedriftene.
Det er ingen som påstår at det er regjeringens skyld eller ansvar at vi har havnet i en dyp økonomisk krise, i alle fall gjør ikke jeg det. Viruset har holdt ut lenger enn hva noen av oss trodde tidlig i fjor. Men gjennom det siste drøye året er inntrykket ute i næringslivet at regjeringen og regjeringspartiene har slept beina etter seg når det kommer til tiltak.
Stortinget har gang på gang måttet fornye, forbedre og forsterke løsninger sånn at de fleste bedriftene etter hvert lander på beina, forhåpentligvis.
I ganske sterk kontrast til dette står kultursektoren. Selv om det er uenigheter mellom partiene på Stortinget om hvor mye kultursektoren skal få av offentlige midler i normaltiden, er nok alle enige om at når en krise som dette oppstår, skal også kulturen kompenseres. Men det går en grense for hvor store forskjellene kan være.
Kultursektoren er den eneste som har fått kompensasjon basert på tapte inntekter. Bedriftene må ta til takke med støtte basert på faste kostnader, og de dekkes heller ikke fullt ut. Fra kulturministeren har det kommet gladmelding etter gladmelding, nå senest i revidert nasjonalbudsjett med nesten 1 mrd. friske kroner. Fra næringsministeren kom det beskjed om at nok en ordning Stortinget har vedtatt, var forsinket.
Hvorfor er det sånn at kultur, fest og moro konsekvent har hatt større gjennomslag enn verdiskaping og arbeidsplasser for denne regjeringen?