Spørsmål
Kari Elisabeth Kaski (SV): Mitt spørsmål går til finansministeren.
I år har vi virkelig sett hvor mye velferden og fellesskapet betyr. Men en velferdsstat og et fellesskap som stiller opp for hverandre, kommer ikke av seg selv. Det skyldes tilliten mellom oss her i landet og en politikk som omfordeler. Økt ulikhet truer begge deler. Når forskjellene blir for store mellom oss, svekkes limet i samfunnet. Vi mister tillit til hverandre. Oppslutningen om velferdsstaten og omfordelingspolitikken svekkes også, og det gir en negativ spiral som øker ulikheten videre.
Dette handler ikke bare om hvor mye penger man har på kontoen sin eller i bedriften, eller hvor mange penger man kan bruke på en yacht eller på hytter, og det er tross alt et tak også på hvor mange hytter man kan eie selv som rik. Nei, det handler først og fremst om makt. Når de rikeste får en større andel av inntektene og formuen i Norge, øker de også sin politiske makt, en makt som de bruker til å få gjennomslag for en politikk som gagner dem. Jeg mener at vi har sett den skjevfordelingen i makt under koronapandemien når krisepolitikken har blitt utformet.
I NRK i dag kan vi lese at fem selskaper, mange med kapitalsterke eiere, har fått over halvparten av pengene fra kontantstøtten. I Klassekampen kunne vi lese at en av de rikeste rederne i Norge, som knapt betaler skatt, mindre enn en gjennomsnitts nordmann, har fått 260 mill. kr i statlig støtte. Og NHO har systematisk jobbet for å få opp kompensasjonsgraden og støtten gjennom denne pandemien.
Så mitt spørsmål til finansministeren er om regjeringen i det hele tatt vurderer hvordan krisepolitikken øker eller reduserer ulikheten i Norge, og om man ser disse store, urettferdige utslagene.