Spørsmål
Kari Elisabeth Kaski (SV): Vi tenker på oss selv som et likt folk og et likt samfunn, men realiteten er at forskjellene i Norge er større enn det vi liker å tenke på, og utviklingen går i feil retning og forsterkes av den økonomiske krisen som vi i dag står i. Ulikhetene i formue har økt mer i Norge enn i mange andre land. Vi ser nå at vi har like høy formuesulikhet som i Storbritannia, vi har større ulikhet i formue enn land som Spania og Frankrike.
Da regjeringen i 2019 la fram en stortingsmelding om ulikhet, viste stortingsmeldingen at forskjellene øker. Det skyldes i hovedsak at de rikeste drar ifra oss resten. Likevel prøvde regjeringen da å framstille ulikhet som utelukkende et spørsmål om fattigdom. Fattigdom er selvsagt en del av ulikhetsbildet, men det er fortsatt bare en del av bildet. Skal man virkelig redusere fattigdommen, må man også ta tak i ulikhetene i samfunnet til dem på toppen.
Når de rikeste får en større andel av inntektene og formuene i Norge, øker de også sin politiske makt. Selv om det er et mindretall i Norge som betaler formuesskatt, har regjeringen brukt milliarder på å senke den, til tross for at det ikke er mulig å påvise at det har hatt noen positiv effekt på økonomien som helhet. Det er også langt større politisk oppmerksomhet om formuesskatten enn om barnetrygden, som vi vet er avgjørende for å redusere barnefattigdommen. Debatten om ulikhet er altså en debatt også om demokrati.
Mener finansministeren at det er et problem at det blir stadig flere milliardærer i Norge, og at formue konsentreres på stadig færre hender?