Spørsmål
Arne Nævra (SV): Skal Norge miste kontrollen over sin egen jernbane? Det er det store spørsmålet som forbundene som organiserer jernbanefolk, stiller seg i disse dager. Dette er også SV og hele opposisjonen her i salen bekymret for i forbindelse med proposisjonen om å innlemme jernbanepakke IV fra EU i norsk lov og rett.
Dette har gått gradvis. Gjennom EØS har Norge godtatt den ene pakken etter den andre. Først skilte ansvaret for skinner og tog lag, så kom anbudsutsettelse av godstrafikken, og så kommer altså denne siste pakken, pakke nr. IV, som gjør det obligatorisk å anbudsutsette persontransport med tog på norske jernbanestrekninger.
Den borgerlige regjeringa har vært tidlig ute, tidligere enn nødvendig, gjennom den såkalte jernbanereformen. Det er mye å si om den reformen og det å dele opp ansvaret for jernbanen i utallige selskaper som skal kjøpe og selge tjenester til hverandre i beste «public management»-ånd, der jernbanen anbudsutsettes og delvis privatiseres. Men med jernbanepakke IV blir dette obligatorisk. Det er ingen vei tilbake. EØS-samarbeidet er basert på et såkalt topilarsystem: en EFTA-pilar og en EU-pilar. Det vil si at viktige myndighetsoverføringer fra norske myndigheter til Europa skal skje gjennom EØS-pilaren – EFTA-pilaren – ikke EU-pilaren, der er vi ikke medlem.
I denne saken er dette prinsipielt forlatt ved overføring av myndighet over jernbanen til EU-organer. Det er det som framgår av proposisjonen. Dette mener regjeringa skal gå fint, for det er lite inngripende, som det heter. Da kan nemlig Grunnloven § 26 annet ledd brukes.
Spørsmålet mitt til statsråden er egentlig to spørsmål i ett: Hva er begrunnelsen for at han ikke vil reservere seg mot jernbanepakke IV nå, og hva er den avgjørende begrunnelsen for at topilarprinsippet nå er valgt bort?