Spørsmål
Lars Haltbrekken (SV): Mitt spørsmål går også til olje- og energiministeren.
Dagens Næringsliv har den siste tiden avslørt enorme tap og en ukultur som savner sidestykke i Norge, knyttet til Equinors satsing og investeringer i USA over de siste 20 årene. Det er helt ville historier om sponsing av kalkuner til 700 000 kr, enorme sjekker som bare ble liggende, og at det var helt naturlig for lederne å kjøre de aller dyreste bilene. Resultatet er et tap på – sist rapportert – 218 mrd. kr. Det er et tall de færreste av oss har et forhold til. Men det er to Nord-Norge-baner, det er mye mer enn gigantprosjektet ferjefri E39, og vi kunne ha fått forferdelig mange sykepleiere, barnehagelærere og lærere for den summen.
De 218 milliardene er fra oljen som har ligget på bunnen av norsk sokkel. Det er vår olje – våre felles ressurser. Disse pengene har altså Equinor satset, sløst bort og tapt i USA.
Equinor har vært engasjert i mer enn 30 ulike land. Vi vet at den dypt problematiske investeringen i oljesand i Canada endte opp som investeringene i USA, med salg og avskrivninger av 4,5 mrd. kr. Spørsmålet som melder seg, er om kulturen som gjorde seg gjeldende i USA, også var en kultur i selskapets satsinger andre steder.
Så sent som i 2018 konkludert revisorfirmaet KPMG med at Equinor «ikke hadde effektiv intern kontroll over finansrapporteringen per 31. desember 2017». Tror statsråden at de problemene som er avdekket hos Equinor, er utelukkende et amerikansk problem? Eller er det grunn til å tro at dette er en kultur fra selskapets side også i andre land? Og hva gjøres for å sikre at dette ikke skjer igjen, annet enn at Equinor selv bedyrer at de har håndtert dette nå?