Spørsmål
Une Bastholm (MDG): Mange har blitt opprørt over at det i Norge skjer såkalt konverteringsterapi, altså homoterapi, forsøk på å helbrede eller omvende mennesker til en annen seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Miljøpartiet De Grønne og Arbeiderpartiet har begge forslag om å forby dette til behandling nå i Stortinget.
Da statsministeren først fikk spørsmål om et sånt forbud, var hun mot det og mente at det ville være problematisk for religionsfriheten, og at en ikke bør forby noen å be for andre, men mandag denne uken varslet hun at hun nå er for en utredning.
At statsministeren først viser til religionsfriheten i denne sammenhengen, gjør det uklart hva hun nå egentlig mener. For det er jo soleklart at det er noe annet når en religiøs leder i det skjulte bruker sin autoritet til å hevde å kunne omvende et menneske til en annen seksuell legning eller kjønnsidentitet, enn om f.eks. jeg og statsministeren sitter sammen i sofaen hjemme i stuen som likestilte venner og statsministeren tilbyr seg å be for å endre meg fordi jeg er homofil.
Man kan forby det første uten å forby det siste. Det å ta høyde for maktforhold klarer lovverket vårt i veldig mange andre tilfeller allerede. Det er f.eks. forbudt for en arbeidsgiver å spørre noen om en er gravid, selv om det ikke er forbudt generelt.
Jeg mener statsministeren må være tydelig om det som er sakens kjerne her. Har statsministeren bestemt seg? Mener hun at det skal være forbudt i Norge for religiøse ledere å tilby å omvende mennesker til en annen seksuell orientering eller kjønnsidentitet?