Spørsmål
Anniken Huitfeldt (A): Mitt spørsmål går til utenriksministeren.
Det er ingen som har gjort mer for å bekjempe ISILs terrorvelde enn kurderne i Irak og Syria. Kurderne har vært ofre for ISIL, og kurderne har ofret seg i kampen mot ISIL. FN har omtalt ISILs angrep på jesidiene som folkemord. 11 000 kurdiske soldater har falt i kampen mot ISIL.
Da kurderne sto opp mot ISIL, ba de ikke Vesten om støtteerklæringer og varme tepper, de ba om våpentrening og militær støtte. Det fikk de, bl.a. av den norske telemarksbataljonen. Men etter at kurderne har ofret seg og selv vært ofre, er det nå de som blir ofret og sviktet av omverdenen.
Utenriksministeren var veldig tidlig ute med å stanse norsk eksport av forsvarsmateriell til Tyrkia. Det var bra.
For en uke siden, 9. oktober, fordømte Tysklands utenriksminister Tyrkias offensiv i Nordøst-Syria på det sterkeste. Nederland gjorde det samme. Dagen etter, 10. oktober, fordømte Sveriges utenriksminister den tyrkiske offensiven. Samme dag kalte den danske utenriksministeren Tyrkias ambassadør inn på teppet. Også han var klar: Han fordømte.
Den norske ordbruken har vært langt mer forsiktig. Først sent mandag kveld, 14. oktober, etter at alle EUs 28 medlemsland hadde blitt enige om å fordømme, kom det endelig en fordømmelse fra det norske utenriksdepartementet.
«Man bör kalla saker och ting vid deras rätta namn», sa Olof Palme. Hvorfor måtte utenriksministeren vente så lenge med å fordømme Tyrkias militæroffensiv i Nordøst-Syria?