Spørsmål
Espen Barth Eide (A): Mitt spørsmål går også til klima- og miljøministeren.
2019 framstår som et år som blir svært viktig i internasjonalt klimaarbeid. Det er en økende erkjennelse av at vi lever i en klimakrisetid. Vi har streikende skoleungdommer verden rundt. Vi har fått 1,5-gradersrapporten, som viser den store forskjellen på 1,5 og 2 grader, og som viser kanskje særlig hvor viktig det er å handle nå. Vi har også ny innsikt i utfordringene knyttet til biodiversitet og artsmangfold. Alt dette vet jeg at også statsråden – i likhet med meg og mange andre her – er veldig opptatt av og bekymret for.
Det vi må ta innover oss, er at valg vi tar akkurat nå, kommer til å kaste skygger over all framtid. Derfor er våre politiske valg i disse dager så viktige. I desember har vi COP25 i Chile. Før det har FNs generalsekretær, António Guterres, innkalt til det som er nærmest et krisemøte om klima i New York i forbindelse med FNs generalforsamling. Han går langt i nærmest å trygle land om å komme med sterke nasjonale mål.
Jeg anerkjenner med glede at man i Granavolden-plattformen sier at man vil arbeide for å løfte EUs samlede klimamål til 55 pst., og støtter det. Men vi legger merke til at en rekke EU-land går lenger enn dette. Sverige: 63 pst., Storbritannia sier allerede nå 57 pst., Tyskland: 55 pst., osv. Spania, Portugal – en rekke EU-land har nå tatt en enda sterkere rolle og sier at det er viktig å løfte plattformen, men at man kan gå lenger.
Vil statsråden ta initiativ til at Norge allerede i september melder inn sterkere nasjonale mål, som går utover det EU på det tidspunktet ville ha blitt enig om, eller vil vi vente på at vi får med oss Polen og alle andre og først deretter stille krav som går utover dem vi hadde nå, altså utad og offisielt? Jeg snakker ikke nå om regjeringsplattformen, men innmeldt til det internasjonale samfunnet.