Spørsmål
Espen Barth Eide (A): Mitt spørsmål går til olje- og energiministeren og dreier seg om havvind.
I regjeringens egen perspektivmelding slår de fast at olje- og gassnæringen vil utgjøre en mindre del av norsk økonomi fra slutten av 2020-tallet, at etterspørselen fra oljen til andre sektorer vil avta, og at Norge etter hvert vil bli et mer vestlig land med flere næringer uten grunnrente.
Vi har bygd opp en omfattende leverandørindustri, og vi har verdensledende kompetanse både på energi og hav. Hvordan tar vi da grep som gjør at det vi har bygd opp kan bidra også i omstillingen til fornybarsamfunnet? På dette spørsmålet er det selvfølgelig mange svar, og et av de svarene heter flytende havvind. Det kan bidra til vår egen og Europas energiomlegging. Det krever nettopp den type kompetanse vi allerede har innenfor plattformer, antikorrosjonskunnskap, kabelteknologi, posisjonering, driftssystemer, sikkerhetskultur. Det gir muligheter for verdiskaping i bransjer som må forvente fallende etterspørsel ettersom oljens relative andel går ned.
Dessuten ser vi at i flytende havvind kan bety færre konflikter enn man har på land. Vi har hatt mange ferske eksempler på konfliktnivået ved bygging av vindkraft på land. Vindkraft i kystnære strøk, altså bunnfast, kan også være i konfrontasjon med fiske og oppdrett. I denne situasjonen valgte statsråd Freiberg under sitt besøk på Arkona-anlegget i Nord-Tyskland i påsken å si at det ikke vil være lønnsomt med havvind i Norge.
Jeg vil derfor spørre statsråden om ikke statsråden ser det store potensialet som ligger i at man nå satser på en utbygging av flytende havvind? Har han og regjeringen tenkt å ta noen grep for å få til dette? Og er det ikke slik at dette nettopp kan være noe av svaret på hva Norge skal leve av i det lange løp?