Spørsmål
Heidi Greni (Sp): Mitt spørsmål går til kommunalministeren.
I kommuneproposisjonen for 2019 la regjeringen opp til en vekst på 2,6 mrd. kr–3,2 mrd. kr. I budsjettet landet de helt i nedre sjikt av intervallet. 2,6 mrd. kr dekker knapt nok demografikostnadene. Kommunene er de fremste tilbyderne av grunnleggende tjenester for innbyggerne. Ved å innskrenke handlingsrommet til kommunene gjennom nullvekst på budsjettene, betydelige effektiviseringskrav og nye oppgaver, er det innbyggerne i kommunene som må betale i form av et redusert tjenestetilbud. Økte utgifter til ressurskrevende tjenester og bemanningsnorm i barnehagene er et par eksempler på utgifter som blir påført kommunene uten at rammen øker.
Stadig flere statlige prioriteringer legger føringer for kommunene gjennom øremerkede prosjekt, og statlige normer fullfinansieres ikke. Da må pengene tas fra et annet sted.
I tillegg til den bebudede renteøkningen som er anslått til 700 mill. kr, har regjeringen også redusert inntektsmulighetene ved å endre reglene for eiendomsskatt. Kommunene har ikke lenger noe valg – de må kutte i tjenester. Det handler til syvende og sist om grunnleggende tjenester for folk flest og mulighetene kommunene har til å opprettholde kvaliteten på tjenestetilbudet. De har effektivisert driften gjennom mange år, og mange har skåret helt inn til beinet. Det gjelder ikke minst de kommunene som taper mest på omleggingen av inntektssystemet. Innbyggere i de kommunene som velger å fortsette som selvstendige kommuner, er de som straffes mest.
KS-leder Gunn Marit Helgesen sa i sin kommentar til statsbudsjettet: Det er krevende at regjeringen skaper forventinger som statsbudsjettet ikke gir rom for å innfri.
Kommunene får mindre å rutte med, og det må kuttes. Hvor vil statsråden at kommunestyrene skal kutte? Er det for ungene i grunnskolen? Er det for dem som er avhengig av hjemmesykepleie? Eller er det de eldre på sykehjemmet som skal betale prisen?