Spørsmål
Ola Elvestuen (V): Global oppvarming er en stadig mer alvorlig realitet. Februar var den varmeste måneden som noensinne er blitt registrert internasjonalt i moderne tid. Det understreker viktigheten av Paris-avtalen og av å nå de målene som er satt i Paris-avtalen, som viser at vi ikke bare må nå togradersmålet, men at vi må strekke oss mot en global oppvarming på 1,5 grad, og at verden må ha negative utslipp når vi kommer ut i andre halvdel av dette århundret – altså store endringer og store utslippsreduksjoner.
Nylig har Statoil gjort en vurdering av konsekvensene av gjennomføring av Paris-avtalen og sier at de vil tape 20 mrd. kr. Det er mye penger, men kanskje ikke så dramatisk. Ellers i energisektoren er det langt mer dramatiske endringer. Den største private kullprodusenten i verden, Peabody, er i ferd med – eller i hvert fall på randen til – å gå konkurs. Ser man på de store energiselskapene i Tyskland, enten det er E.ON, Vattenfall eller RWE, ser man at de sliter med inntektene, og at verdien av selskapene nærmest smelter vekk. Jeg er sikker på at hadde man gått fem år tilbake i tid, er det ingen av disse selskapene som hadde sett for seg denne utviklingen.
Samtidig har man en gledelig utvikling med at batteriteknologien stadig utvikles. Det blir bedre lagringskapasitet, den brukes i transportsektoren og blir billigere. Fornybar energi blir stadig mer konkurransedyktig overfor de fossile energikildene.
Da blir mitt spørsmål til statsråden: Hvilken langsiktig utvikling og risiko ser statsråden for norsk olje- og gassvirksomhet – og dermed også for den norske staten – i lys av Paris-avtalen, og hvordan vil han møte denne?