Spørsmål
Michael Tetzschner (H): Mitt spørsmål rettes til statsråd Navarsete.
KS, kommunesektorens organisasjon, har med oppsiktsvekkende høy svarprosent fra kommunene dokumentert at statlige innsigelser er et stort problem for arealplanleggingen, og at det forsinker og stopper boligproduksjonen i landet. Forvaltningsjurister har påpekt at innsigelse benyttes av så mange statlige kontorer at man må konstatere at innsigelser også nå fremsettes i stort monn uten planlovens forutsetninger om at innsigelse var en unntaksbestemmelse, et unntak som bare skulle brukes i saker hvor vesentlige regionale eller statlige interesser sto på spill. I stedet har det utviklet seg en praksis der statsfunksjonærer utøver sitt personlige skjønn uten særlig rolleforståelse eller respekt for lokale, folkevalgte organer.
I tillegg har det utviklet seg en praksis, formodentlig, der innsigelsesinstansen vet at den har et tynt grunnlag for å varsle at innsigelse vil bli reist. Medregnet disse truslene om innsigelse sier 137 av 140 kommuner som reviderte sine kommuneplaner i årene 2007–2010, at det ble brukt innsigelse. Effekten er den samme: Planleggingen stopper opp både for boliger og næringsliv.
Noen har håpet at fylkesmannsembetene kunne samordne og prioritere de statlige interessene. Det fungerer heller ikke. I Oslo har man gått den motsatte veien, f.eks. ved å delegere overprøvingen til mellomledernivå.
Når statsråd Navarsetes departementsråd uttaler offentlig på en konferanse i Tekna at denne politikken i hovedsak skal videreføres i den kommende boligmelding, blir min utfordring til statsråden: Ser ikke statsråden et sterkt behov for å revidere bruken av innsigelser? Og ser hun ikke at ved ikke å gjøre det og ikke foreta seg noe, vil man ikke få regulert nok boliger i dette landet?