Spørsmål
Solveig Horne (FrP): I går la likestillingsministeren fram et meget omfattende dokument om likestilling. De aller fleste tiltakene er rettet mot moderne, fremadstormende, frie kvinner som lever i verdens beste land for kvinner, Norge. Statsråden trakk fram behovet for kvotering, tredelt foreldrepermisjon og en rekke andre tiltak, som vi frie kvinner faktisk ikke ønsker. Vi vil faktisk ha vår frihet, vi vil få lov til å avgjøre vår hverdag og hvordan vi skal leve våre liv selv.
Selv om de aller fleste kvinnene i Norge virkelig føler seg som likestilte, frie og levende mennesker i samfunnet, er det dessverre en liten gruppe som faller utenfor. Det er derfor i rapporten påfallende å se hvor lite opptatt statsråden er av minoritetskvinner. De blir nesten ikke nevnt i hele likestillingsdokumentet. I Norge er det en gruppe kvinner som lever i frykt – frykt for tvangsekteskap, frykt for omskjæring. Det er kvinner som ikke har nytte av statsrådens iver etter å dele foreldrepermisjonen i tre, eller statsrådens ønske om å opprette offentlige pappagrupper for menn, som på svært god måte klarer å sosialisere både seg selv og sitt barn på egen hånd. Statsrådens svar til de undertrykte minoritetskvinnene som tvinges inn i ekteskap, som tvinges til å bære de undertrykkende klesplaggene mot sin vilje, som lever i frykt i verdens beste land å bo i – det eneste svaret statsråden har til disse – er at vi skal videreføre noen få tiltak som har vist seg ikke å virke. Det holder rett og slett ikke. Så mitt spørsmål til statsråden blir derfor i dag: Når kan Stortinget forvente at statsråden griper fatt i den viktigste kvinnekampen og den viktigste likestillingskampen i vår tid – kampen for å frigjøre undertrykte kvinner som lever ufritt i vårt frie land? Når har statsråden tenkt å iverksette konkrete tiltak som sørger for at våre medsøstre som lever i undertrykkende kulturer i Norge, får merke at det er godt å bo i Norge?