Spørsmål
Dagfinn Høybråten (KrF): Regjeringen er i gang med å lage Nord-Europas største sykehus i Oslo-regionen. 1 000 årsverk skal bort i første omgang. Målet er det aller beste: et bedre tilbud til pasientene, men hva er det som skjer i praksis?
For å lykkes trengs en plan, det trengs tid, det trengs økonomisk rom og det trengs aktiv medvirkning fra motiverte ansatte og fagfolk, men ingen av disse forutsetningene synes å være til stede i denne svære omstillingsprosessen.
Helt fra starten av har Statens helsetilsyn meldt sin bekymring. Det viste seg ikke å være uten grunn. Siri Hatlen, som gjennom år har vist at hun kan og vil gjennomføre store omstillinger i sykehussektoren, har måttet kaste kortene.
De 20 000 ansatte er fortvilet over situasjonen. En av deres hovedtillitsvalgte, Aasmund Bredeli sier:
«Sykehusene i Oslo ble fusjonert uten at det var gjort en faglig, økonomisk eller organisatorisk planlegging av dette. Vi har hele tiden påpekt konsekvensene av dette, og hvor umulig det har vært å få dette til. Nå ser vi at de negative konsekvensene er i ferd med å komme i form av demotiverte medarbeidere, som ikke får gjort arbeidet sitt på en ordentlig måte.»
«Operasjoner og behandlinger må strykes, ventelistene øker, og hele den driftsmessige situasjonen ved sykehusene har blitt så vanskelig at det blir umulig å videreføre dagens situasjon.»
– Noen av omorganiseringene har også ført til svekket pasienttilbud, og vi har selv sett reportasjene om utviklingen når det gjelder slagtilbudet, som må sies å være en klar kvalitetsforringelse.
Statens helsetilsyn roper stopp en halv, fylkeslegen mener det er på tide å ta en pause for å sikre seg at hensynet til forsvarlig drift ivaretas, og uroen gjelder ikke bare sykehusene i Oslo-området. Vi vet at en rekke sykehus i Helse Sør-Øst må spare hundrevis av millioner kroner neste år.
Til tross for disse faresignalene vi har tatt opp utallige ganger, kjøres denne prosessen videre på autopilot. Lojale byråkrater settes inn i lederposisjoner, og tillitsvalgte forsøkes brakt til taushet. Vil statsministeren bidra til at man stopper opp og tenker seg om i denne prosessen?