Spørsmål
Nikolai Astrup (H): Finansministeren har tidligere forsvart sitt forslag til exitskatt ved at det sikrer likebehandling. Ifølge finansministeren skal skatten sikre at folk som flytter ut, betaler skatt på verdier opparbeidet i Norge på lik linje med dem som bor her. Det er beviselig feil. La meg forklare hvorfor:
I Norge betaler vi skatt når verdier realiseres, enten det er gjennom utbytte eller salg. Med regjeringens forslag til exitskatt vil de som flytter ut, få fastsatt en skatt som er helt uavhengig av om verdiene senere faller eller stiger. La oss veldig hypotetisk tenke at finansministeren har en god idé. Noen investerer 10 mill. kr for 10 pst. eierandel i denne idéen. Da er finansministerens selskap verdt 100 mill. kr, og hans exitskatt vil fastsettes på en verdi av 90 mill. kr, men selskapet har ingen inntjening, og de 90 mill. kr finnes kun på papiret.
Senere viser det seg, som for mange gründere, at ideen ikke var så god som finansministeren trodde. Selskapets verdi faller til bunns, men skattekravet består som om verdiene var intakte. Med andre ord risikerer finansministeren å betale skatt av verdier han ikke har, og ikke har noen mulighet til å oppdrive. Sikkerhetsventilen er at finansministeren kan flytte tilbake til Norge innen tolv år og få skattekravet slettet.
La oss tenke oss at finansministeren har funnet den store kjærligheten og fulgt sitt eget råd om å få flere barn, men hans nye kjærlighet nekter å flytte fra solfylte California til Stange. Det er ikke uten omkostninger å bryte opp. Hadde derimot finansministeren blitt boende i Norge, hadde den latente skatteregningen forsvunnet i takt med at verdiene falt.
Mener finansministeren virkelig at dette er likebehandling, og forstår han hvorfor denne skatten gjør at flere vil reise ut før idéen har fått en verdi, og at færre vil ønske å komme hit for å bygge selskaper i Norge?