Svar
Tonje Brenna: Jeg ser med bekymring på den økende mangelen på helsepersonell, og at det i enkelte distrikter og kommuner er vanskelig å rekruttere helsepersonell til direkte ansettelse. Det er uheldig at kommuner og helseforetak blir nødt til å leie inn helsepersonell fra bemanningsforetak. Departementet har i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet startet et arbeid med å utrede hvordan innleie til helse- og omsorgstjenesten kan reduseres uten at det går utover forsvarlig drift. Arbeidet følger blant annet opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 643 om å utrede en eventuell opphevelse av unntaket om innleie av helsepersonell i arbeidsmiljøloven, jf. Innst. 296 S (2023-2024). Helse- og omsorgsdepartementet har dessuten gjennomført flere tiltak for å bedre bemanningen innen helse- og omsorgstjenesten, blant annet har helseforetakene fått i oppdrag å foreta en kritisk gjennomgang av behovet for innleie med sikte på å redusere omfanget, hvilket ifølge Helse- og omsorgsdepartementet har ført til en reduksjon i andelen innleie. Videre skal «Opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten», bidra til å sikre nok personell med rett kompetanse i omsorgstjenesten. Jeg nevner også at Tørn-programmet, som er en del av «Nasjonal helse- og samhandlingsplan» er videreført og styrket, og skal blant annet støtte opp om forsøk med nye arbeids- og organisasjonsformer, hensiktsmessig oppgavedeling og alternative arbeidstids- eller turnusordninger.
Hvorvidt «nordsjøturnus», som representanten nevner, kan bidra til å løse bemanningsutfordringene i helse- og omsorgstjenesten, kan også vurderes. Det er viktig å understreke at denne turnusordningen er utarbeidet av partene i arbeidslivet og hensyntar de særegne forholdene som gjør seg gjeldende ved arbeid på norsk sokkel. Det er flere kommuner som har gjennomført ulike forsøk, men også innarbeidet som en del av driften «turnuser med lange vakter i helgene.. De tilbakemeldingene jeg har fått tyder på at det har vært overveiende positive erfaringer. Dette viser at godt lokalt partssamarbeid kan løse bemanningsutfordringer og finne nye måter å løse fellesskapsoppgavene på.
Når det gjelder det andre tiltaket representanten nevner, herunder at pensjonerte helsefagarbeidere kan ta vakter uten trekk i pensjonsutbetalingen, er jeg helt enig i at alderspensjonister utgjør en viktig arbeidskraft og kompetansereserve som det er viktig at blir stimulert til arbeidsinnsats. For arbeidstakere født i 1963 eller senere som er omfattet av offentlig tjenestepensjonsordning, skjer det etter hovedregelen ingen avkorting av alderspensjon og AFP mot arbeidsinntekt. Unntak gjelder for den del som gjelder særskilte pensjonsregler for stilling med særaldersgrense. Denne delen utgjør en begrenset del av samlet pensjon.
Muligheten til å kombinere alderspensjon og arbeidsinntekt uten at pensjonen avkortes, gjelder ikke for gammel alderspensjon og gammel AFP fra offentlig tjenestepensjonsordning (arbeidstakere født før 1963). Dette er en konsekvens av en avtale mellom staten og partene i arbeidslivet som ble inngått i 2009. Alderspensjonen blir avkortet for arbeidsinntekt som gir medlemskap i offentlig tjenestepensjonsordning. Avkortingsreglene for gammel alderspensjon og gammel AFP fra offentlig tjenestepensjonsordning er gitt med den forutsetning at pensjonen skal erstatte lønnen. Pensjonsytelsene som lar seg kombinere med arbeidsinntekt uten avkorting, er utformet på en annen måte. Eventuelle unntak fra inntektsavkortingen, kan gi insentiver til å gå av med pensjon tidligere enn ellers. Dette er uheldig. Jeg er derfor skeptisk til å innføre slike unntak. Det gjelder også den særskilte gruppen som representanten ønsker å særbehandle.
Jeg viser til Stortingets behandling av Prop. 120 L (2022–2023) Endringer i lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (opphevelse av minstegrensen for rett til medlemskap), der Stortinget blant annet ba regjeringen legge til rette for at pensjonerte sykepleiere har gode insentiver for å jobbe i mindre stillinger i det offentlige. Regjeringen har fulgt opp anmodningen i Prop. 5 L (2024–2025), med forslag om unntak fra medlemskap i pensjonsordningen for sykepleiere og pensjonsordningen for apotekvirksomhet for arbeidstakere født i 1964 eller tidligere der samlet arbeidstid er mindre enn 20 prosent av full stilling, og som samtidig er alderspensjonist fra pensjonsordningen.
Offentlige arbeidsgivere har mulighet til å tilby pensjonister arbeid på pensjonistvilkår. Den ordinære satsen for 2024 er 245 kroner i timen. Det er Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet som fastsetter den årlige satsen for pensjonistlønn i staten. I KS-området er reglene om pensjonistlønn tariffavtalt. Det er her fastslått at satsen er den samme som i staten. Ordningen med pensjonistlønn vil stimulere enkelte til arbeidsinnsats siden det da gis både lønn og pensjon samtidig. Dette vil lette på bemanningsutfordringene i offentlige virksomheter. Arbeid på pensjonistvilkår gir arbeidsgiver en mulighet til å nyttiggjøre seg arbeidskraftpotensialet blant personer som mottar alderspensjon.
Hva angår det tredje tiltaket representanten nevner, herunder at helsefagarbeidere som er blitt uføre, kan tjene inntil 2 G (grunnbeløpet i folketrygden) uten trekk i uføretrygden hvis de tar ekstra vakter, antar jeg at det her siktes til både uføretrygd fra folketrygden og uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon.
Jeg heier på alle som ønsker å bidra med sin arbeidsinnsats dersom helsen tillater det. Etter min mening bør vi imidlertid holde på prinsippet om at uføretrygd og uførepensjon gis til dem som ikke kan utføre inntektsgivende arbeid når helsesituasjonen tilsier det. Uføretrygd og uførepensjon er ment å erstatte arbeidsinntekt for dem som er uføre, ikke gis som et tillegg til arbeidsinntekten.
I forbindelse med det enkelte vedtak om uføretrygd, fastsettes det en inntektsgrense. Dette er arbeidsinntekten som den enkelte kan ha i tillegg til uføretrygden. Den enkelte kan tjene inntil 0,4 G i året uten at det får konsekvenser for utbetalingen av uføretrygd. Det tilsvarer i dag 49 611 kroner. Ved gradert (delvis) uføretrygd, fastsettes det en individuelt fastsatt inntektsgrense. Det er tilsvarende bestemmelser for uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon.
Grunnprinsippet med uføreordningene er at de skal kompensere for den enkeltes reduserte inntektsevne. Det er derfor naturlig og rimelig at arbeidsinntekt får betydning for nivået på utbetalt ytelse. Bakgrunnen for regelen om at uføreytelsene blir redusert med en andel av inntekt over inntektsgrensen, og for regelen om et fribeløp på 0,4 G, er resultat av en rimelig avveining mellom hensynet til å begrense inngangen til ordningen og hensynet til å stimulere uføre til å være i jobb. 2 G tilsvarer med dagens grunnbeløp i underkant av 250.000 kroner, og det ville bryte med prinsippet om at uføreytelser skal erstatte inntekt som er falt bort på grunn av uførheten dersom det ble åpnet for å ha en slik inntekt på toppen av en full uføreytelse, uten avkorting. Jeg understreker at en ufør som øker inntekten over inntektsgrensen, normalt sett vil sitte igjen med en høyere samlet inntekt, enn dersom vedkommende kun mottar uføretrygd og uførepensjon.
Regjeringen kan ikke se at det å innføre en særlig høy inntektsgrense for helsepersonell som er uføre, er et målrettet eller hensiktsmessig tiltak for å kunne bidra til å løse bemanningsutfordringene som representanten viser til.