Skriftlig spørsmål fra Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:2665 (2023-2024)
Innlevert: 30.08.2024
Sendt: 02.09.2024
Besvart: 10.09.2024 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V)

Spørsmål

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V): Har statsråden planer om å inkludere kjærester i straffelovens bestemmelse om mishandling i nære relasjoner, og mener statsråden at Norge etter Istanbul-konvensjonen er menneskerettslig forpliktet til å gjøre dette?

Begrunnelse

Et av grepene Norge har gjort for å få bukt med mishandling i nære relasjoner, er å ratifisere Istanbul-konvensjonen om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Konvensjonen kriminaliserer vold mot nåværende eller tidligere partnere.
I konvensjonen defineres «domestic violence» i artikkel 3 bokstav b som

«all acts of physical, sexual, psychological or economic violence that occur within the family or domestic unit or between former or current spouses or partners, whether or not the perpetrator shares or has shared the same residence with the victim».

Det kommer altså uttrykkelig frem av konvensjonen at partner-kriteriet kan være oppfylt selv om voldsutøver og voldsoffer ikke har bodd sammen.
I straffeloven er mishandling i nære relasjoner regulert i § 282. Partnervold reguleres i første ledd bokstav a, «sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer». Nedre grense er altså samboer, som er det strl. § 9 fjerde ledd beskriver som «når to personer bor fast sammen under ekteskapsliknende forhold». Dette betyr at kjærester som ikke har bodd sammen i et ekteskapsliknende forhold, ikke er en del av bestemmelsen om partnervold.
I regjeringen Solbergs handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner 2021-2024, «Frihet fra vold», defineres partnervold som «vold fra nåværende eller tidligere partner, inkludert kjæreste, samboer og ektefelle». Den samme definisjonen av «partner» finnes også i Riksrevisjonens rapport fra dens undersøkelse om myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner (Dokument 3:8 (2021-2022). Kripos har i sin statistikk om partnerdrap skilt ut kjærester som en egen kategori.
GREVIO, overvåkningsorganet til Istanbul-konvensjonen, avga sin rapport om Norges etterlevelse av Istanbul-konvensjonen i oktober 2022. Der hevder de at § 282 første ledd bokstav a gjelder «romantic partner, cohabitant or spouse». Norge har i sin kommentar til GREVIOs rapport påpekt at dette ikke er riktig tolkning av bestemmelsen, «section 282 does not cover romantic partners». Det kan spørres om denne misforståelsen påvirker GREVIOs vurdering av Norges etterlevelse av konvensjonen, siden bestemmelsen ikke kriminaliserer vold utført av kjærester i henhold til Istanbul-konvensjonen artikkel 3 bokstav b.

Emilie Mehl (Sp)

Svar

Emilie Mehl: Vold overfor nærstående og personer man har en relasjon til er et stort samfunnsproblem. Dette må bekjempes med et vidt spekter av virkemidler. Som ledd i arbeidet med å bekjempe slik vold lanserte regjeringen i desember i fjor en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner for perioden 2024–2028. Planen inneholder over 100 tiltak, og skal bidra til at vi forebygger og beskytter bedre, avdekker flere saker og ivaretar utsatte på en mer omsorgsfull måte.
Straffeloven gir et strafferettslig vern mot å bli utsatt for vold og andre integritetskrenkelser fra en nåværende eller tidligere kjæreste. Straffeloven inneholder en rekke bestemmelser som rammer ulike integritetskrenkelser uavhengig av fornærmedes relasjon til gjerningspersonen. Disse bestemmelsene finnes i kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred, kapittel 25 om voldslovbrudd mv. og kapittel 26 om seksuallovbrudd.
Straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner fanger inn det særlig klanderverdige ved krenkelser som typisk har en sammenhengende og vedvarende karakter og særpreges av sterke psykologiske bindinger mellom fornærmede og gjerningspersonen.
Jeg mener vi alltid må vurdere om det lovverket vi har er godt nok, og om det treffer etter intensjonen. I en slik vurdering må også samfunnsutviklingen vektlegges.
Jeg finner imidlertid grunn til å nevne at en utvidelse av straffeloven § 282 ikke er nødvendig for at Norge skal oppfylle forpliktelsene som følger av Istanbulkonvensjonen. Istanbulkonvensjonen forplikter ikke statene til å ha en egen straffebestemmelse som spesifikt rammer vold i nære relasjoner. I stedet forpliktes statene til å sikre at nærmere angitte handlinger er kriminalisert. De aktuelle handlingene er blant annet psykisk vold, personforfølgelse, fysisk vold og seksuell vold, inkludert voldtekt, jf. konvensjonen artiklene 33–36.
Når det gjelder psykisk vold har lovutvalget om negativ sosial kontroll mv. drøftet om norsk rett er i samsvar med Istanbulkonvensjonen, se NOU 2024: 13 Lov og frihet: Negativ sosial kontroll, æresmotivert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, psykisk vold og ufrivillig utenlandsopphold – juridiske problemstillinger og forslag til regelverksendringer punkt 7.6.1 side 147–148. Utvalget konkluderte med at norsk rett oppfyller kriminaliseringsforpliktelsen som følger av Istanbulkonvensjonen artikkel 33 om psykisk vold. Utredningen er nå ute på høring. Jeg ser frem til innspillene som måtte komme i høringen. Etter høringen vil utredningen bli fulgt opp på vanlig måte.
Når det gjelder personforfølgelse, fysisk vold og seksuell vold, inkludert voldtekt, inneholder straffeloven generelle bestemmelser som rammer slike handlinger. Bestemmelsene sikrer at enhver har et strafferettslig vern mot slike krenkelser, også fra en nåværende eller tidligere kjæreste.