Skriftlig spørsmål fra Rasmus Hansson (MDG) til fiskeri- og havministeren

Dokument nr. 15:1145 (2023-2024)
Innlevert: 05.02.2024
Sendt: 06.02.2024
Besvart: 14.02.2024 av fiskeri- og havminister Cecilie Myrseth

Rasmus Hansson (MDG)

Spørsmål

Rasmus Hansson (MDG): Er fiskeriministeren enig i at fiskeflåten må kutte minst like mye utslipp fram mot 2030 som andre næringer, slik at næringen bidrar aktivt til Stortingets vedtak om 55 % utslippskutt innenlands innen 2030 og hvordan vil fiskeriministeren gjennomføre dette?

Begrunnelse

Stortinget har gjennom Klimaloven vedtatt at innen 2030 skal norske klimagassutslipp kuttes med 55 %. Utslipp fra alle sektorer må i snitt mer enn halveres de kommende seks årene, også utslippene fra fiskeflåten. Fiskeriene er kanskje den næringen i Norge som er mest sårbar for konsekvensene av global oppvarming. Økosystemene i Norskehavet og Barentsthavet er allerede i kraftig endring, med store forflytninger av arter og bestander, høyst sannsynlig forårsaket av klimaendringer. Hvordan denne utviklingen vil fortsette i kommende tiår er uvisst, men den kan få store konsekvenser for fiskeriene.
Det burde tilsi at akkurat denne næringen ville yte ekstra stor innsats for å kutte utslipp. Utviklingen er imidlertid motsatt. Mens de fleste sektorer i Norge har fallende eller flate klimagassutslipp, øker klimagassutslippene fra fiskeflåten betydelig, kanskje mest av alle norske næringer. Rapporten “Kartlegging av utslipp fra fiskeri og havbruk i Norge” fra Zerokyst Stakeholder 2022, viser at etter nedgang fra en utslippstopp rundt år 2000 har utslippene fra fiskeflåten økt betydelig igjen etter 2013. De nærmer seg igjen utslippstoppen fra 2000.
Datagrunnlaget fra ulike kilder spriker noe, men trenden er entydig: Klimapolitikken for norske fiskerier motvirker Stortingets vedtak og egne kuttforpliktelser. Regjeringen har ikke satt forpliktende mål for utslippskutt i fiskeflåten, næringen selv har ikke tatt ansvar for å kutte utslipp effektivt, og virkemidlene som finnes er så svake at utslippene øker i stedet for å minke.
Det mest konkrete klimavirkemiddelet i næringen, CO₂-avgiften, svekkes gjennom CO₂-kompensasjonen. Den negative klimaeffekten blir enda tydeligere av at brorparten av kompensasjonen går til den delen av flåten som har de største utslippene, altså trål og store kystfartøy. De mindre fartøyene i kystflåten har langt lavere andel av utslippene (selv om utslippene pr fartøy øker også der). Med regjeringens nåværende fiskeripolitikk bidrar fiskeflåten samlet sett direkte til å øke klimatrusselen mot sitt eget eksistensgrunnlag. Enkle tiltak vil kunne bidra langt mer effektivt til å redusere klimagassutslipp fra fiskeflåten: Fjerning av CO₂-kompensasjon fra trål og andre store fartøy og kvoter som insentiv til redusert energiforbruk på båter.

Cecilie Myrseth (A)

Svar

Cecilie Myrseth: Målsetningene i klimapolitikken om reduserte klimagassutslipp er i tråd med de forpliktelser Norge har inngått internasjonalt gjennom Paris-avtalen. Det innebærer redusert utslipp fram til 2030 med minst 55 pst. sammenlignet med 1990. Prinsippet om at forurenser skal betale og at klimamålene skal oppnås mest mulig effektivt, er retningsgivende for norsk klimapolitikk. Hovedvirkemiddelet for ikke-kvotepliktig sektor er derfor å prise utslipp gjennom CO₂-avgiften. I Klimastatus og -plan varslet regjeringen både en opptrapping av avgiften på ikke-kvotepliktige utslipp med 19 pst. i 2024 og at flere utslipp skal prises. Blant annet avvikles fritaket for CO₂-avgift for fiske og fangst i fjerne farvann over perioden 2025-2028.
Med virkning fra 1. januar 2020 ble fiskeflåtens tidligere refusjonsordning for innbetalt CO₂-avgift avviklet. For å lette omstillingen for næringen ble ordningen erstattet av en midlertidig kompensasjonsordning.
Fiskeflåten må gjennom en omstilling og redusere klimautslippene, og det er noe vi vil arbeide for å oppnå. Samtidig så står fiskeflåten overfor særskilte utfordringer. Det er ikke per i dag tilgjengelig gode alternative løsninger. Alternative løsninger tar større plass ombord, seilingsmønstrene varierer mye, fiskerihavnene mangler nødvendig infrastruktur for alternativt drivstoff, og flåten eies i stor grad av små og mellomstore bedrifter med mindre økonomisk handlekraft for å gjennomføre investeringer i flåtefornyelse.
Fiskeflåtens utslipp må også ses opp mot at fiske er matproduksjon, og at fiske foregår både i kystnære farvann og langt til havs. Fisk har også et lavt klimaavtrykk i forhold til annen matproduksjon.
Meld. St. 7 (2023-2024) «Folk, fisk og fellesskap – en kvotemelding for forutsigbarhet og rettferdig fordeling» ble lagt fram den 12. januar 2024. Her foreslår regjeringen at det nedsettes en arbeidsgruppe som vurderer hvilke størrelsesparametere som bør benyttes i regelverket for å balansere fartøyeiers behov for frihet i fartøyutformingen og regjeringens målsettinger om å opprettholde dagens varierte flåtestruktur, samtidig som en tar hensyn til kvalitet, arbeidsmiljø og sikkerhet, og at flåtens klimautslipp må reduseres.
Regjeringen er i forhandlinger med næringen om et maritimt klimapartnerskap hvor både sjøtransport og fiskeflåten deltar. Klimapartnerskapet skal bidra til å identifisere barrierer og flaskehalser, og være en plattform der vi sammen med næringen kan finne løsninger som kan øke omstillingstempoet i det grønne skiftet på sjøen.