Skriftlig spørsmål fra Bengt Rune Strifeldt (FrP) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:973 (2023-2024)
Innlevert: 19.01.2024
Sendt: 19.01.2024
Besvart: 26.01.2024 av klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen

Bengt Rune Strifeldt (FrP)

Spørsmål

Bengt Rune Strifeldt (FrP): Hva vil statsråden gjøre for å øke kunnskapen om risikoen for fiske på små og sårbare laksebestander gjennom kilenotfiske langs kysten i Agder – og Rogaland i forkant av fiskesesongen 2024 og inneværende forvaltningsperiode?

Begrunnelse

Sjølaksefisket i Agder og Rogaland med kilenot ble mer eller mindre stengt i forkant av fiskesesongen 2021 etter klare politiske føringer. Dette til tross for at Agder og Rogaland er en av de landsdelene med best innsigstall og gytebestandsmål. Begrunnelsen for å stenge fisket var faren for beskatning på et visst antall små og sårbare bestander.
Etter fiskesesongen 2021 ble fangstatestikken gjennomgått (SSB tall) og det viste seg da at det ble fisket i mer enn 80 prosent av de elvene hvor disse små og sårbare bestandene er hjemmehørende og gyter. Det ble høstet ca. 3.1 tonn i nevnte elver bare knyttet til de bestander som det er risiko for kan beskattes via fiske i Rogaland i fiskesesongen 2021. Fritidsfiske med håndsnøre (stang) etter de samme små og sårbare bestandene i sjø er ikke stengt eller begrenset i reguleringsperioden frem til og med 2025.
Grunnlaget for å stenge fiske med kilenot på kysten av Agder og Rogaland inn mot denne forvaltningsperioden var bl.a. basert på vilkårene i lov om naturmangfold § 9 – opp mot føre-var-prinsippet. Dette gjaldt de områder som stod i fare for å kunne fiske på små og sårbare bestander. Grunnlaget for bruk av naturmangfoldlovens § 9 er at reguleringen må være begrunnet i at det ikke foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger det kan ha for naturmangfoldet. Miljødirektoratet sier selv at det finnes liten og svært begrenset kunnskap om faren for fiske på disse små og sårbare bestandene ved å åpne fiske etter laks med kilenot knyttet til de reguleringer som var før fisket ble stengt i Agder og Rogaland. Det vil derfor være nærliggende for meg som Stortingsrepresentant å få svar på hva departement og direktorat gjør i denne forvaltningsperioden for å øke kunnskapen om det som ovenfor er nevnt.
Jeg har kjennskap til at det er blitt spilt inn forslag fra sjø laksefiskernes organisasjon om å opprette et prøvefiske i Agder og et i Rogaland hvor det tas skjellprøver av fangsten over en periode i den hensikt å kunne øke kunnskapen om faren for fiske på disse små og sårbare bestandene og at fiskerne har sagt seg villige til å delta i et slikt fiske.

Andreas Bjelland Eriksen (A)

Svar

Andreas Bjelland Eriksen: Reguleringen av fisket etter anadrom laksefisk i elv og sjø har til formål å sikre at beskatningen er bærekraftig og at det så langt som mulig kun høstes av bestander som produserer et høstbart overskudd. Rundt 450 laksebestander gyter i norske vassdrag, og vi har ansvar for å regulere fisket på en måte som sikrer videreføring av dette bestandsmangfoldet, inkludert de bestandene som er små og sårbare. Villaksforvaltningen er kunnskapsbasert og bestandsrettet. Før det åpnes for fiske, vurderes høstingspotensialet og tilstanden for hver enkelt laksebestand. For mer detaljert gjennomgang av grunnlaget for reguleringene av sjølaksefisket i Agder og Rogaland, vil jeg vise til besvarelsene på spørsmål nr. 1226 og 1787 til skriftlig besvarelse i perioden 2022-2023.
Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har anslått at det er henholdsvis 98 % og 97 % sannsynlighet for overbeskatning av små og sårbare laksebestander i sjølaksefisket i Agder og på kysten av Jæren. Til kategorien små og sårbare bestander hører bestander med få individer, bestander som har dårlig status, bestander fra kalkede vassdrag, og bestander som ellers er i en situasjon hvor utsiktene til vekst er usikre. En liten eller sårbar bestand kan likevel produsere et høstbart overskudd. Dersom det åpnes for beskatning av slike bestander er det svært viktig at beskatningen er kontrollert. I vassdrag kan fisket reguleres mer treffsikkert, ved at man vet hvilke bestander som beskattes, hvor de beskattes og hvor mange individuelle laks som tas opp. I sjø er fisket mer uoversiktlig, og man kan ikke kontrollere hvilke bestander som beskattes eller hvor mye av hver bestand som tas ut. Ved en tilfeldighet kan en hel gytebestand fiskes opp. Dette er også grunnen til at man i St.prp. nr. 32 (2006-2007) fravek prinsippet om lik byrdefordeling mellom elvefisket og sjølaksefisket, ved å slå fast at for å redusere fisket på små og sårbare laksebestander, vil fangstene i sjø måtte reduseres mer enn fangstene i elv (s. 35). Det ble i samme proposisjon påpekt at man i vurderingen av hvor beskatningen må reduseres, skal legge særlig vekt på de samlede konsekvensene reduksjonen i fisket har for de berørte lokalsamfunnene.
Til tross for langvarig og utstrakt overvåking av norske laksebestander, er det riktig at forvaltningen ikke har detaljert kunnskap om alle bestander som inngår i sjølaksefisket. Gjennom VRLs statusrapporter har vi god kunnskap om de største laksebestandene, mens vi har mindre kunnskap om de små og sårbare bestandene. Å innhente mer informasjon om disse bestandene vil kreve en betydelig styrking av kunnskapsgrunnlaget. I notatet «Utfordringer knyttet til regulering av laksefisket – behov for avklaringer» fra 2016 vurderer Miljødirektoratet at en styrking av kunnskapsgrunnlaget for å kunne gi mer presise estimater og fiskereguleringer vil øke kostnadene med anslagsvis 30 millioner kroner i året, samtidig som den samfunnsøkonomiske verdiskapningen fra laksefisket vil være omtrent den samme (s. 9). Jeg vil likevel understreke at lakseforskningen og -forvaltningen i Norge bygger på internasjonalt anerkjente metoder, og at de estimater som gjøres angående status for små og sårbare bestander er vitenskapelig godt funderte.