Begrunnelse

Vågsbygd skole og Slettheia skole i Kristiansand har i 15 år brukt en ombygd livbåt med plass til 30 personer til turer i indre skjærgård, hvor elevene har fått verdifull erfaring med trygg ferdsel til sjøs. Gjennom båtturer, fisking fra båt og transport ut til bilfrie øyer har elevene fått førstehånds kunnskap og erfaring med kystkultur, kystens naturlige mangfold og viktigheten av å verne miljøet.
Som følge av det som fremstår som urimelige og lite praksistilpassede krav i "Forskrift om fartøy som blir brukte av opplæringsinstitusjonar" er båten deres, "Odessa", nå tatt på land med en usikker fremtid. De mest skadelidende er de fremmedspråklige barna som mister noe de kanskje ikke vil oppleve på en annen arena.
Intensjonen i forskriften, at ferdsel på sjøen skal være trygt, er god og støttes. Men saken er et godt eksempel på at det beste blir det godes fiende. Elevene mister god opplæring i trygt båtliv når skolebåten må settes på land som følge av et urimelig strengt regelverk.
Krav om redningsflåte om bord, og krav om termodresser tilpasset hver enkelt passasjers størrelse om bord i båten synes å være dårlig tilpasset virkeligheten. Krav om sertifikater som er ressurskrevende å vedlikeholde er lite forenelig med skolenes økonomiske hverdag.
De ansvarlige for båten gjennomfører grundige risikovurderinger, og tar forhåndsregler som gjør at båten i 15 år har ført elever uten ulykker eller uhell. Denne type vurderinger oppfattes som vel så viktige for den reelle sikkerheten som de nevnte kravene.
Det omtalte eksempelet gjelder én båt som er blitt brukt ved to skoler. Spørsmålet gjelder like fullt regelverket som gjelder for mange skolebåter som brukes eller er blitt brukt av adskillige elever over hele landet.