Mona Fagerås (SV): Med bakgrunn i Vy-konsernets innstilling om valg av vedlikeholder på Ø1 og Ø2, vil de tyngre komponentene knyttet til togene som trafikkerer Østlandet, sendes ut av Norge for overhaling, og kan samferdselsministeren redegjøre for årlig økning i tonn CO₂-ekvivalenter med bakgrunn i frakt av tunge jernbanekomponenter fra og til Norge?
Begrunnelse
Flere mediesaker (NRK, Aftenposten, Avisa Oslo, Fri Fagbevegelse) har over tid vist at norsk jernbaneberedskap kan bli varig svekket dersom det tunge vedlikeholdet av jernbanekjøretøyer, boggier (togunderstell) og komponenter flyttes ut av landet. Samtidig kan konsekvensen av dette være at tungt norsk jernbanemateriell fysisk fraktes ut av landet med fossil transport over 4-5 landegrenser, for tungt vedlikehold med samme avstand i retur til Norge. Dette vil føre til en betydelig økning i klimagassutslipp.
I anbudsutsettingen av vedlikehold av togene på Østlandet (trafikkpakkene Ø1 og Ø2), inneholder anbudene ingen krav på klima eller utslippshensyn. Det ble ikke stilt krav om at arbeidet skal kunne utføres i Norge og det er heller ikke stilt krav om dette fra Jernbanedirektoratet. Følgelig er det er opp til tilbyderne å bestemme hvor og hvordan de vil tilby vedlikeholdet. Dette betyr at dette kan skje langt utenfor Norge med betydelige avstander og stort behov for betydelige volumer av fjerntransport. Dette bør også ses i sammenheng med at Vy-konsernet har en uttalt ambisiøs bærekrafts- og klimastrategi, der dette er et oppsiktsvekkende valg med henblikk på klimahensyn.
Situasjonen betyr at norsk jernbanemateriell vil bli fraktet med fossile lastebiler til andre land for lengre opphold med vedlikehold utført utenfor Norge. Konsekvensen er betydelige klimagassutslipp uten et nærhetsprinsipp og konsekvenser for norsk beredskap som understreket og omtalt i tidligere spørsmål til ministeren, samt de ferske utredningene fra Forsvarskommisjonen (NOU 2023:14) og Totalberedskapskommisjonen (2023:17).
Fossil fjerntransport av tungt jernbanemateriell (boggier, hjulsatser og komponenter) fra Norge vil angivelig medføre lengre ledetid for vedlikeholdet, slik at det samtidig vil ta lengre tid før materiellet er tilbake i ordinær drift i norsk sektor enn tilfellet vil være dersom dette utføres på lokasjon i Norge.
Summen av dette er en løsning der klimaet rammes av økte utslipp samtidig som det medfører usikkerhet for norske kompetansearbeidsplasser og nasjonal beredskap for skinnegående kjøretøyer- og komponentvedlikehold. Det kan i praksis medføre en nedlegging og utflagging av alt komponentvedlikehold i Norge.