Begrunnelse

I sitt svar på mitt spørsmål innlevert 20.08.2023 skriver statsråden følgende:

«Så lenge det er forbudt for bankene å formidle betaling til og fra pengespill uten tillatelse, så må bankene også kunne utforme sin kundeavtale i tråd med dette, for å sikre at de ikke slipper gjennom transaksjoner i strid med forbudet. Det er derfor opp til bankene selv, i lys av finansregelverket og bankens egne retningslinjer for bruk av kort og konto, å vurdere andre konsekvenser for sine kunder dersom de spiller hos utenlandske spillselskap.»

I samme svar skriver statsråden følgende:

"Ja, det stemmer at det ikke er sluttkunden, men bankene, som er pliktsubjekt for betalingsformidlingsforbudet i pengespilloven § 5."

«Videre er det ikke forbudt å delta i pengespill som ikke har tillatelse i Norge. Jeg mener at det ikke vil være formålstjenlig å kriminalisere personer som kan ha spille- og gjeldsproblemer.»

Etter mitt skjønn står disse uttalelsene i motsetning til hverandre. Så lenge det er lov for nordmenn å delta i pengespill som ikke har tillatelse i Norge – og privatpersoner heller ikke er pliktsubjekter i henhold til lovverket – går bankene langt utenfor det mandatet bankene er gitt av lovgiver i anledning betalingsformidlingsforbudet. Formålet er ikke å begrense forbrukernes rett til ordinære banktjenester, men å hindre bankene i å utføre slik betalingsformidling. Derfor er det ekstremt viktig for både lovgiver og bankvesen å holde tungen rett i munnen, da utilsiktede og unødvendige handlinger vil føre til svært store konsekvenser for en uskyldig og uavhengig tredjepart – kundene.
Finansforetak kan ikke bare velge og vrake blant sine kunder, de er ilagt en særskilt kontraheringsplikt og har et samfunnsansvar og klare krav til finansiell inkludering. Vi kan ikke ha det slik at bankene velger og vraker kunder og pålegger kundene forpliktelser de ikke har.
Finanstilsynets tolkning av regelverket fremstår svært tydelig. Bankene kan ikke ilegge restriksjoner på grunnlag av pengeoverføringer til og fra pengespillselskaper alene. Lovverket er også tydelige på at det må foreligge saklig grunn for å ilegge sanksjoner, og lovlig bruk – for kunden som ikke er pliktsubjekt – kan vanskelig tolkes som saklig grunn.
På bakgrunn av dette er det vanskelig for meg å skjønne helt hvilken hjemmel som her kan brukes, da kundene utelukkende utfører lovlige handlinger, men likevel blir skadelidende. Jeg finner heller ingen andre eksempler i norsk lovverk der man blir ilagt sanksjoner eller straff for å utføre lovlige handlinger. Det er også poenget med et lovverk.
Jeg håper derfor at statsråden ytterligere kan klargjøre hvorfor nordmenn – kunder – kan bli sanksjonert med betydelige konsekvenser når de ikke gjør noe ulovlig.