Skriftlig spørsmål fra Linda Hofstad Helleland (H) til næringsministeren

Dokument nr. 15:2714 (2022-2023)
Innlevert: 30.06.2023
Sendt: 30.06.2023
Rette vedkommende: Olje- og energiministeren
Besvart: 07.07.2023 av olje- og energiminister Terje Aasland

Linda Hofstad Helleland (H)

Spørsmål

Linda Hofstad Helleland (H): Hvordan vurderer regjeringen delen om karbonfangst- transport og lagring (CCS) i EUs Net Zero Industry Act (NZIA), og jobber regjeringen med å sikre at norsk kontinentalsokkel blir en del av EUs lagringskapasitet uavhengig av om forordningen blir gjennomført i EØS?

Begrunnelse

EU behandler nå Net Zero Industry Act (NZIA). Forordningen vil sette fart på EUs arbeid med grønn omstilling, og er en del av EUs Green Industrial Plan. Forordningen er også et svar på USAs Inflation Reduction Act. I tillegg til å bidra til at unionen når sine klimamål, skal forordningen sikre EUs konkurransekraft, forsyningssikkerhet og videreutvikling av egen industri.
Loven setter et EU-mål om å nå en årlig injeksjonskapasitet på 50 millioner tonn i strategiske CO₂-lagringssteder i EU innen 2030, med proporsjonale bidrag fra EU olje- og gassprodusenter. Dette vil fjerne barrierer for utvikling av CCS som en økonomisk levedyktig klimaløsning, spesielt for energiintensive sektorer, blant annet innen sementproduksjon, som ikke kan redusere utslipp i noen betydelig grad på annen måte.
Regjeringen Solberg lanserte Langskip i 2021, en stor strategisk satsing på CO₂-håndtering og fangst fra industrielle kilder, transport og lagring. Planen er at kapasiteten etter hvert skal nå 5 millioner tonn per år. Norge har gode lagringskapasiteter under havbunnen på kontinentalsokkelen for CO₂. Beregninger viser at den teoretiske kapasiteten er på over 80 milliarder tonn. Arbeid med CCS har vært støttet opp om av ulike regjeringer i Norge i flere tiår. Det er i ferd med å utvikle seg en CCS-industri i Norge, men denne må være en del av en større verdikjede. Om EU skal nå sin ambisjon om å lagre 50 millioner tonn CO₂ årlig, vil det være en fordel om europeiske selskaper har mulighet til å benytte norsk lagringskapasitet.

Terje Aasland (A)

Svar

Terje Aasland: Over flere tiår og med bred politisk støtte har Norge arbeidet for å utvikle og fremme CO₂-håndtering internasjonalt, med mål om at det skal bli et kostnadseffektivt klimatiltak. For å oppnå dette er vi avhengig av teknologiutvikling, store kostnadsreduksjoner og flere prosjekter i Europa og resten av verden.
Norge har en ledende posisjon på CO₂-håndtering. Vi har de eneste to prosjektene i drift i Europa, Sleipner og Snøhvit. I tillegg har norske myndigheter bidratt med store beløp for å legge til rette for et marked og en helhetlig verdikjede for CO₂-håndtering gjennom Langskip. Dette har kommet flere europeiske CCS-prosjekter til gode. Langskip er det fullkjede prosjektet som har kommet lengst i utvikling Europa.
Norske aktører har også særlig høy kompetanse og erfaring med rørledningstransport og permanent lagring av CO₂ i undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen. Norge spiller en viktig rolle når det gjelder å etablere kommersiell, CO₂-lagring for europeiske utslippskilder, og vi tildeler letetillatelser for CO₂-lagring på norsk kontinentalsokkel kontinuerlig.
Regjeringens arbeid med å sikre at CO₂-lagring på norsk kontinentalsokkel blir en del av Europas samlede lagringskapasitet reflekteres blant annet av inngåelsen av en Grønn Allianse med EU 24. april 2023.
At forslaget til Net Zero Industry Act søker å legge til rette for økt injeksjonskapasitet og flere CO₂-håndteringsprosjekter er verdifullt, og noe vi ønsker velkommen. Forslaget har imidlertid elementer som norske myndigheter finner vanskelig å støtte, og som det gis innspill til.
Forslaget setter en absolutt frist på 18 måneder for å gi tillatelse til CO₂-lager etter CCS-direktivet, dersom lageret er en del av strategiske CO₂-håndteringsprosjekter. Det må imidlertid legges til grunn at prosessen kan ta lenger tid, av legitime miljømessige, økonomiske og sikkerhetsrelaterte årsaker. Disse prosessene skal ikke påvirkes av en absolutt tidsfrist. De samme vurderingene gjelder fristen på én måned for behandling av prosjektsøknad om å kvalifisere til strategisk netto-null-prosjekt. Det er viktig å sikre tildelingsprosesser som bevarer rettighetene til berørte aktører på en korrekt og inkluderende måte.
Forslaget definerer et EU-politisk mål om etablering av 50 mill. tonn årlig CO₂-injeksjonskapasitet i 2030 i EU. Lagrene skal befinne seg på områder underlagt jurisdiksjon i EU i henhold til Havrettskonvensjonen. Norge er ikke forpliktet til å bidra til å nå EUs politiske ambisjon om årlig CO₂-lagringskapasitet. I Norge lagres CO₂ i undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen. Slike reservoarer er å anse som naturressurser som den norske staten har suverene rettigheter til. Vi kan imidlertid velge å frivillig slutte oss til et overordnet europeisk mål om etablering av injeksjonskapasitet. Dette gjelder også beslutning om hvilke aktører som gis tillatelse til lagring og derved evt. bidrar til målet om etablering av ny kapasitet for CO₂-injeksjon.
Utgangspunkt for forslaget er at virksomheters bidrag til målet om kapasitet for CO₂-injeksjon skal beregnes prorata, basert på produksjon av olje og gass fra 1. januar 2020 til 31. desember 2023. En slik forpliktelse vil dels ha tilbakevirkende kraft. Denne typen forpliktelser bør følge prinsippet om at ansvar for utslipp og opptak av klimagasser knyttes til territoriet og kontinentalsokkelen og ikke til utslipp knyttet til et enkelt selskaps produksjon. Dette prinsippet reflekteres blant annet i de nasjonalt fastsatte bidragene under Parisavtalen, jf. også den norske klimaloven § 2.
Norges tilnærming til arbeidet med CO₂-håndtering er at prosjekter må utvikles langs hele verdikjeden – fangst, transport og lager, og ikke bare med ensidig prioritering av etablering av injeksjonskapasitet. Regjeringen vil ta til orde for at forordningen legger til rette for økt samarbeid mellom aktører i hele verdikjeden, og en utvikling basert på markedsprinsipper.