Begrunnelse

I prop. 107 L foreslår regjeringen å skjerpe Norges klimamål til «minst 55 %.» I proposisjonen skriver regjeringen at:

«Dersom deltakelse i (EUs oppdaterte klimaregelverk) ikke tar Norge helt til en reduksjon på 55 prosent inkludert meropptak og utslipp fra skog- og arealbrukssektoren, kan gapet dekkes ved at Norge kjøper kvoter fra land utenfor EU. Eventuelle økte kostnader som følge av det, vil avhenge av hvor mye av intervallet 50 til 55 prosent som må dekkes opp av slike kvoter.»

Til representant Breivik 31.01.23 skriver statsråden at dette forbeholdet skyldes ulike bokføringsregler i EU og Parisavtalen, og at det er

«kun for det tilfellet at samarbeidet med EU ikke er tilstrekkelig til å nå målet om 55 % utslippsreduksjon det tas høyde for utslippskutt utenfor Europa (…) Dette er ikke en endring fra forrige mål under Parisavtalen, som allerede er lovfestet i klimaloven.»

Men i verken i prop. 77 L (2016-2017) om forslag til lov om klimamål eller i prop. 182 L (2020-2021) om endringer i klimaloven fra regjeringen Solberg fremgår et slikt avsnitt eller et slikt forbehold.
I stortingsmeldingen skrev Solberg-regjeringen at fordi regjeringens dialog med EU om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen ikke vil være sluttført innen fristen for å melde inn Norges utslippsforpliktelse til FN 31. mars 2015, så skulle:

«Norges innsending til FN inneholde en indikativ betinget utslippsforpliktelse på minst 40 prosent utslippsreduksjon innen 2030 sammenliknet med 1990.»

Norge vil

«oppfylle sin forpliktelse gjennom deltakelse i EUs kvotesystem, utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor og samarbeid om utslippsreduksjoner i andre land (fleksibilitet).»

Dersom Norge oppfyller sin klimaforpliktelse sammen med EU, vil

«fleksibiliteten være i form av utslippsreduksjoner i EU-land, med en egen forpliktelse vil det være utslippsreduksjoner i land utenfor Europa (s.26).»

Forbeholdet om å benytte seg at klimakvoter i andre land utenfor EU gjaldt kun om det ikke ble en felles enighet med EU. Solberg-regjeringen la ikke opp til at Norge kunne benytte seg av markedsmekanismene i Paris-avtalen og kjøpe kvoter av land utenfor EU, for å dekke et utslippsgap som skyldes at Norge ikke har oppnådd sitt innmeldte og lovfestede klimamål innen 2030.