Begrunnelse

Vold og trusler har den siste tiden blitt løftet opp av media og politikere som et alvorlig problem i skolen, og det er blitt etterlyst tiltak. Etter pandemien har det blitt satt søkelys på skolevegring som en økende utfordring blant barn og unge. Fortsatt hører vi om mobbing, utenforskap og sosiale utfordringer i skolen. Kompleksiteten i skolens oppgaver og utfordringer er stor. Samtidig er det fortsatt, med rette, et mål å ha en bred fellesskole med plass til alle. Dette er og skal være den arenaen der alle barn og unge møtes for lek og læring.
Særlig i levekårsutsatte deler av byene våre er kompleksiteten av utfordringer stort. Fattigdom, utenforskap, rasisme, trangboddhet, flere uten utdanning og jobb, manglende fremtidsutsikter påvirker selvsagt barn og unge i deres oppvekst.
Som den viktigste profesjonen i skolen står lærerne over for en formidabel oppgave i å møte denne kompleksiteten av utfordringer. I de fleste eller alle andre velferdsarenaene er det anerkjent at tverrprofesjonalitet og tverrfaglighet er en sentral forutsetning for å møte komplekse utfordringer på en god måte. Oftere og oftere hører vi fra ansatte i skolen, fra deres organisasjoner og også fra skoleledere at det er behov for bredere kompetanse og flere ansatte med annen profesjonsbakgrunn i skolen. Det etterlyses miljøterapeuter, barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere, psykologer og helsesykepleiere.
Likevel er det ofte slik at satsning på helse- og sosialfaglig kompetanse i skolen er prosjektbasert, tilfeldig og kortvarig. Det kan synes som om det mangler regelverk, føringer, forskning, veiledning og kompetanse til å sikre at skolen blir en tverrfaglig arena som møter alle barn og unge med fokus på læring, meningsfulle aktiviteter og gode relasjoner.