Begrunnelse

Norge har nylig forpliktet seg til en ambisiøs naturavtale i Montreal om å verne 30 % natur innen 2030. I Norge er knapt 3,9 % av den produktive skogen vernet. Skal vi nå våre forpliktelser i naturavtalen trenger vi et virkemiddelapparat som sørger for at vi verner mer natur, og ikke fortsetter å ødelegge den. Å ta vare på naturen er å ta vare på vårt eget livsgrunnlag.
Artsdatabankens rødliste for arter er dyster lesning: 2 752 arter er vurdert som truede. Nesten 50 % av dem lever i skogen og skogvern er noe av det viktigste vi kan gjøre for å ta vare på dem. NRK har i det siste hatt en artikkelserie om den norske skognæringen der de kan dokumentere at verdifull skog blir hogget på tross av at vi etter sigende skal ha ordninger for å beskytte sårbar og verdifull natur.
Det er åpenbart at det vil gi uheldige insentiver når de som er avhengige av å tjene penger på å hugge skog også skal være de som har ansvaret for å sjekke om skogen er verneverdig først. Det ville gitt helt andre insentiver dersom registreringer av miljøverdier var en offentlig oppgave, med krav om at kartlegging av naturverdiene i skog gjennomføres av næringsuavhengige og sertifiserte kartleggere med skogøkologi- og artskompetanse.
Det er også vanskelig å få tillit til merkeordninger dersom man ikke mister sertifiseringen selv når man ikke etterlever kravene en sertifisering stiller. Her trengs det også en opprydning om man skal gjenopprette tilliten til apparatet som skal ivareta naturen. Selv om de enkelte sertifiseringsordninger ikke ligger direkte under staten så er det regjeringens oppgave å sørge for at vi har et velfungerende system på plass, og ta nødvendige grep om så ikke er tilfelle. Det er vanskelig å finne tegn på at også det som burde vært noen av de tyngre virkemidlene for naturvern, nemlig skogloven og bærekraftforskriften, i det hele tatt fungerer etter intensjonen i dagens situasjon. Dette kreves det i så fall handling fra regjeringshold for å rydde opp i.