Peter Frølich (H): Jeg viser til Landbruks- og matdepartementets delegering av «Forskrift for regionale miljøtilskudd i jordbruket, Trøndelag» med bakgrunn i «Fastsetting av instruks for regionale miljøtilskot» av Landbruksdirektoratet den 12. november 2018. Jeg har mottatt en henvendelse som jeg mener gir grunnlag for å stille spørsmål til forskriften.
Hvilke vurderinger gjør departementet seg om måten den delegerte forskriften er implementert på, om det er begått saksbehandlingsfeil og om den har betydning for forskriftens gyldighet?
Begrunnelse
Fylkesmannen i Trøndelag sendte ut høring på forslag til forskrift om regionale miljøtilskudd i jordbruket i Trøndelag den 18.02.2019. Frist for uttale til forslaget var satt til 1. april 2019. Høringsbrevet beskrev endringer i ordningene fra 2018 for følgende §§ 6, 7, 12, 14, 15, 20, 25 og ble sendt til en rekke bondelag, alle kommunene i Trøndelag, Trøndelag fylkeskommune og Landbruksdirektoratet. I forbindelse med endringene i forskriften 15.04.2019 kom det inn et nytt kritisk punkt for mange søkere på ordningen, en ny §13. I høringsbrevet er endringene i §13 utelatt. Endringene fremgikk av forskriftene som var vedlagt høringsbrevet, men høringsnotatet i seg selv må sies å være mangelfullt.
Nevnte høringsbrev oppgir at endringene har vært forankret med Fagråd for jordbruk, men av referat fra fagrådets møte 10.04.19, omtales ikke endringene i §13. Det kan derfor vanskelig forstås at endringen er godkjent, anbefalt eller forankret med Fagråd jordbruk. Referatet fra evalueringsmøtet om forsøksordningen med friarealer for kortnebbgås, der det fremgikk at ettersåing ikke hadde noen dokumenterbar effekt, ble heller ikke vedlagt eller referert til i utsendelsen av høringsbrevet.
Statsforvalteren er underlagt saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven. Fvl. § 37 angir at saken skal være så godt opplyst som mulig og at angitte berørte parter skal gis anledning til å uttale seg. Det kan i visse saker gjøres unntak fra kravet om høring. Dette følger også av utredningsinstruksen kapittel 3-3. Minimumskravene til utredning følger av instruksen kapittel 2.
Jeg er kjent med at det ikke er slik at ethvert brudd på saksbehandlingsreglene medfører at forskriften er ugyldig. Ved saksbehandlingsfeil er forskriften likevel gyldig når det er «grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold», jf. fvl. §41. Innvirkningskravet er utdypet av Høyesterett i Rt-2009-661, hvor Høyesterett uttalte at det ikke er krav om sannsynlighetsovervekt for innvirkning, men “det er tilstrekkelig med en ikke helt fjerntliggende mulighet“.
Jeg er gjort kjent med at det er faglige innvendinger mot forslaget, og det aktualiserer spørsmålet om det er en ikke helt fjerntliggende mulighet for at feilen kan ha fått betydning for forskriftens innhold.