Begrunnelse

For å nå klimamålene om å redusere utslipp må stater raskt fase ut fossil energi. Det kan innebære at planlagte prosjekter ikke kan gjennomføres, og/eller at tillatelser for olje og gassproduksjon trekkes tilbake eller ikke gis. I en rekke investeringsavtaler er investeringer beskyttet via investor-stat-tvisteløsningsmekanisme (ISDS). ISDS-saker er svært dyre, og kompensasjonene kan bli skyhøye, spesielt innen fossil energi. Det kan bli dyrt å velge miljø i en slik situasjon.
En sak som understreker dette, er tyske RWE og Unipers ISDS-saker mot Nederland etter landets Høyesterett i 2019 konkluderte at myndighetene må kutte kull innen 2030. RWE krever 1,4 milliarder euro, og det er ventet at Uniper vil kreve 1 milliard euro.
Energichartertraktaten (ECT) er den største bidragsyteren til en rekke av de skyhøye ISDS-kravene over miljøtiltak da avtalen inneholder ISDS. Avtalens fokus er energi, og den er ratifisert av 50 land. Norge har som kjent ikke ratifisert ECT-avtalen som er bra og viktig.
FNs klimapanel erkjente i sin nyeste delrapport at ISDS-systemet, og spesielt ECT, fører til at stater ikke innfører eller forsinker implementeringen av tiltak som skal sikre at målene i Parisavtalen nås. Nylig anerkjente også Danmark og New Zealand at ISDS-systemet har påvirket deres miljøambisjoner negativt.
Det arbeides nå med reform av ECT, for å få på plass en modernisert avtale i tråd med EUs mål for bærekraftig utvikling. Det etter over 100 EU-parlamentarikere i 2020 ba om reformen. I mars i år ba representanter fra de fleste partiene i EU-parlamentet Kommisjonen om å forberede seg på å gå ut av ECT dersom forhandlingene ikke gir et tilstrekkelig ambisiøst resultat.