Skriftlig spørsmål fra Terje Hansen (FrP) til fiskeri- og havministeren

Dokument nr. 15:1937 (2021-2022)
Innlevert: 28.04.2022
Sendt: 29.04.2022
Besvart: 09.05.2022 av fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran

Terje Hansen (FrP)

Spørsmål

Terje Hansen (FrP): Kystnære rekefiskere har problemer med å oppnå lønnsomhet i sitt fiskeri. I begrunnelsen til dette spørsmålet nevnes en rekk tiltak som kunne ha avhjulpet denne situasjonen.
Hva gjør fiskeri- og havministeren for å bidra til å avhjelpe både fartøy og landanlegg for å få en forsvarlig drift, og hva gjør ministeren for å avhjelpe kystnære rekefiskere med å oppnå lønnsomhet i sitt fiskeri?

Begrunnelse

Norsk landbasert rekeindustrien prosesserer i hovedsak reker som fiskes fra havgående flåte som driver sitt fiskeri i Barentshavet. De 2 store landbaserte produsentene ligger i Senja og har vanligvis 25-30 000 tonn reker i årlig produksjon som i hovedsak bearbeides for eksport.
I tillegg finnes det 3-4 mindre bedrifter som baserer sin produksjon fra kystflåten.
De landbaserte produksjonsanleggene har en samlet sysselsetting på ca. 600 arbeidsplasser.
Samtidig har norske myndigheter både i 2015 og 2021 gitt nye reke trål tillatelser uten at dette har økt aktiviteten i rekefiskeriet.
Pr. 2022 er det 52 fartøyer med tillatelser, mens bare 15-20 fartøyer kan sies å drive et aktivt fiskeri.
Å drive tråling er svært energikrevende, noe som nå gir seg utslag i at færre fartøy finner dette fiskeriet lønnsomt.
Samtidig har landindustrien inngått forward kontrakter på pris og levering. Dette påfører landbasert næring store konsekvenser ved kontraktsbrudd fordi forventet rekeleveranser reduseres pga. mindre fiskeri grunnet drivstoffkostnader.
Samtidig får vi som en konsekvens av sanksjonene mot Russland at Grønland nå har forlatt det russiske markedet og tilbyr dette volumet på ca. 30 000 tonn til et internasjonalt marked.
Dette påfører norske produsenter marginskvis fordi dette er markedet norske konkurrenter operer.
For å styrke leveransen av reker kan norske myndigheter faktisk stille krav til at de som har rekekonsesjoner faktisk fisker på disse.
Dagens regelverk for å trekke tilbake tillatelser bygger på at det ikke er levert inn fangst i kalenderåret, samt de 2 foregående år.
Så har vi også muligheten til å kunne komme næringa i møte ved å justere grensen fra 250 nautisk mil og til 200 nautiske mil for avgiftsfritak.
Noe som ville fjernet mineraloljeavgift, co2 avgift og NOx avgift. Beløpet utgjør kr 3,81 pr/liter med mulig fratrekk på kr 1,76 etter søknad til garantikassen.
I dagens avgiftsregime må fartøy svare for full avgift med kombinasjonsfiske innenfor og utenfor sone.
Gitt at grensen flyttes til 200nm, ønskes det at avgiften endres slik at denne betales for de faktiske døgn du er innenfor sonen.
Kystfiske etter reker består i hovedsak av rekefiskeri i Nord Norge samt Sørlandet. For Sørlandet består kystfiske i all hovedsak av rekefiskeri.

Bjørnar Skjæran (A)

Svar

Bjørnar Skjæran: Energiprisene har økt markant den siste tiden. Dette påvirker norsk industri og norske husholdninger, og det påvirker fiskeflåtens fangstmønster og dermed fiskeindustriens tilgang på råstoff. Jeg vil understreke at fiskeflåten generelt sett har hatt svært god lønnsomhet og høy verdiskaping over en årrekke, og burde ha gode forutsetninger for å tåle prisoppgangen på drivstoff. I år har det blant annet vært prisrekorder på torsk. Samtidig er det slik at visse fartøygrupper, som kystrekegruppen, noen mottak og flere sjømatindustribedrifter har vært økonomisk skadelidende som følge av de høye prisene. Selv om fremtidig prisutvikling er vanskelig å anslå, skaper høye drivstoffpriser usikkerhet og uforutsigbarhet, og regjeringen vil følge den videre utviklingen nøye.
Problemstillingene rundt råstofftilgangen for rekeindustrien er ikke nye. Det har vært flere møter mellom rekenæringen og forvaltningen over flere år, og departementet er godt kjent med utfordringene landindustrien opplever når det gjelder tilgang på råstoff.
Nærings- og fiskeridepartementet sendte i 2018 på høring forslag til tiltak hvor siktemålet var å øke fisket etter reker med trål i Barentshavet. Forslagene gjaldt i hovedsak konsesjonsregelverket. Flere av høringsinstansene pekte på at hovedproblemet i rekefisket er den lave lønnsomheten. Forslagene i høringsnotatet om å lempe på konsesjonskravet for nye aktører eller gjennomføre tilbakekall av passive reketråltillatelser ble ikke godt mottatt av rekeflåten. Fiskeridirektoratet mente at forslagene ikke ville gi økt deltakelse i reketrålfisket i Barentshavet. Videre påpekte de at de minste fartøyene ikke, eller bare i liten grad, bruker sine tillatelser. På grunn av manglende oppslutning om tiltakene ble de ikke fulgt opp videre.
Jeg vil også nevne at i årene før 2018 ble det både vurdert og gjennomført en rekke tiltak for å øke ressursuttaket av reker og sikre at landindustrien får tilgang på råstoff, som blant annet:

• Unntak fra det daværende kravet om kondemnering i strukturkvoteordningen dersom fartøyet bare skal brukes til reketråling.
• Unntak fra kravet om driftsgrunnlag ved splitting av reketråltillatelser.
• Åpning for at pelagiske trålere og ringnotfartøy kan tildeles reketråltillatelse uten hensyn til gjeldende lasteromsgrense for reketråltillatelser.
• Tilbakekalling av passive reketråltillatelser.
• Tildeling av fire reketråltillatelser i 2014 til rekeindustrien i Nord-Norge, men disse er ennå ikke blitt tatt i bruk.

I 2022 har Fiskeridirektoratet tildelt to nye reketråltillatelser. Formålet med tildelingen er å bidra til at rekeindustrien får tilgang på mer råstoff.
Deltakerloven åpner ikke for at det kan fastsettes generelle krav om å fiske et visst kvantum reker for fartøy med reketråltillatelse. Passive tillatelser kan tilbaketrekkes, og det er tidligere gjennomført en runde med tilbaketrekking av passive tillatelser. Prinsipielt mener jeg det er problematisk å «tvinge» fartøy til å drive et fiske som kan være ulønnsomt.
Å justere grensen for avgiftsfritak fra 250 nautiske mil til 200 nautiske mil og justere avgifts-regimet innenfor 200 nm er noe som må vurderes av Finansdepartementet. En slik endring av regelverket vil kunne gjøre det lettere å drive lønnsomt rekefiske i utvalgte rekefelt, men til syvende og sist er det opp til rederiene å vurdere om de skal dra på rekefiske eller satse på andre fiskerier.
Jeg deler representantens bekymring om manglende lønnsomhet i rekefisket, og som nevnt ovenfor har det vært vurdert og gjennomført en rekke tiltak. Samtidig er det ikke nødvendigvis så mye myndighetene kan gjøre med den manglende lønnsomheten, og det finnes ikke noen enkel løsning på problemene. Heldigvis kan vi registrere at rekebestanden i Barentshavet er i god forfatning og at fangsttallene har vist en positiv utvikling.