Freddy André Øvstegård (SV): Store summer, også over statsbudsjettet, går i dag til å finansiere Læringsmiljøsenteret i Stavanger og NUBU, som står bak flere standardiserte programmer. Helsedirektoratet anbefaler barnehager og skoler å ta i bruk det omdiskuterte programmet De utrolige årene. Kommersielle aktører som selger programmer til norske barnehager og skoler, legger sterke føringer på det pedagogiske innholdet.
Mener statsråden at det er fornuftig at det offentlige støtter og finansierer utvikling og utbredelse av slike programmer?
Begrunnelse
Bruken av standardiserte programmer i barnehager og skoler er utbredt og ofte påført de ansatte ovenfra, med en svekkelse av det pedagogiske handlingsrommet i møte med barna som konsekvens. Standardiserte programmer og metoder er omdiskutert i fagfeltet.
At det brukes store ressurser på noe lærere i barnehage og skole ikke har bedt om, er i seg selv et problem. Dette er typisk for nesten alle disse programmene: de er ikke utviklet eller innført for å løse et problem som beskrives av de som kjenner situasjonen og er nær barna/elevene, men blir i hovedsak pålagt av noen utenfra som vil vise at de «gjør noe». Utgangspunktet er altså en grunnleggende mistillit til de profesjonelle. Grunnen til at mange lærere og barnehagelærere er kritiske til programmene, er at de opplever at de bygger på helt andre verdier og et helt annet syn på barn enn det de er etisk forpliktet på. Å styrke barnehagenes og skolenes metodefrihet, og hindre at kommuner/barnehageeiere påtvinger dem noe de ikke har etterspurt, er noe av det som kan gjøres for å rydde opp i denne “programindustrien“.
Typisk for programmene er at de selges inn som «evidensbasert» eller forskningsbasert. Det er to problemer med dette. Det ene er det instrumentelle synet på barn. I programmet De utrolige årene brukes oppdragelsesteknikker som timeout og ignorering, det finnes ingen refleksjoner rundt voksnes makt over barn, og det finnes ingen spor av verdien av å lytte til barn, noe som er sentralt i barnehagen og skolens formål. Det andre problemet er om programmene rent faktiske virker. Når aktørene viser til effekt, har de et helt annet evidensbegrep enn f.eks. når man snakker om evidens innenfor medisin. Vanligvis dreier det seg om selvrapportering fra personer som selv har brukt programmet. Typiske for en del av programmene, er at de er utviklet for barn og unge med store atferdsvansker og så oversatt til å gjelde alle. Programmer som opprinnelig var et behandlingsopplegg for barn med utfordringer, blir påført generelt i skoler og barnehager.
Det offentlige bruker store summer på å støtte utvikling og bruk av standardiserte programmer gjennom finansiering av Læringsmiljøsenteret og NUBU. De utrolige årene er en nasjonal satsing fra Helsedirektoratet som anbefaler barnehager, skoler og SFO å ta det i bruk.