Mímir Kristjánsson (R): Kan statsråden redegjøre for Stortinget om hva slags boutgifter hun hadde hos sine foreldre i perioden hun fikk tildelt pendlerbolig fra 2006-2010, og anslå omlag hvor store disse var?
Begrunnelse
En rekke medier har stilt spørsmål ved grunnlaget for tildeling av pendlerbolig til statsråden i perioden 2006-2010.
Da statsråden fikk tildelt pendlerbolig som politisk rådgiver i 2006, oppga hun først til Statsministerens kontor at hun ikke hadde boutgifter i hjemfylket. Etter å ha blitt opplyst om at slike boutgifter var nødvendige for å få skattefri pendlerbolig, sendte statsråden inn en leiekontrakt på en bolig hun aldri flyttet inn i og heller aldri betalte leie på. I ettertid hevder statsråden at hun likevel hadde rett på pendlerbolig, fordi hun hadde boutgifter hjemme hos sine foreldre.
Mediene har imidlertid ikke fått svar på en rekke spørsmål rundt disse forholdene. VG har publisert følgende liste med spørsmål de ikke har fått svar på:
* Har du etter at dette ble en sak gjort nye forsøk på å komme til bunns i dette? I så fall, hvordan?
* Har du undersøkt om banken din eller foreldrene dines bank kan ha noe dokumentasjon?
* Har du vært i kontakt med foreldrene dine for å finne ut om de husker noe om dette?
* Husker du noe mer om utgiftene du hadde til foreldrene dine?
* Hvordan ble det betalt? Kontanter, bankkontooverføringer, gaver, annet?
* Hvor ofte ble det betalt? Ukentlig, månedlig, årlig? Ujevne intervaller? Kun når du var hjemme?
* Hva slags utgifter var det? Leie, bidrag til husholdningen, matvarer?
Kommunale avgifter eller andre faste avgifter? Flere av disse?
* Er det fortsatt ikke mulig for deg å gjøre et anslag på hva du betalte, om det var nærmere noen hundrelapper eller flere tusen i måneden i snitt?
Ettersom statsråden ikke har vært villig til å svare mediene på disse spørsmålene, ser representanten seg nødt til å stille dem i Stortinget.
Det er avgjørende at en statsråd svarer sannferdig og utfyllende på kritiske spørsmål i media, ikke minst i saker som berører politikeres privilegier. I slike saker kan dårlige og unnvikende svar bidra til å skade tilliten ikke bare til statsråden, men til folkevalgte som sådan.