Skriftlig spørsmål fra Sveinung Rotevatn (V) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:795 (2021-2022)
Innlevert: 04.01.2022
Sendt: 04.01.2022
Besvart: 13.01.2022 av helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol

Sveinung Rotevatn (V)

Spørsmål

Sveinung Rotevatn (V): Stemmer det at ein i Sverige treng halvparten så mange sjukepleiarårsverk som i Noreg for å bemanne ein intensivplass, og korleis gir dette seg eventuelt utslag i kvaliteten på pasientbehandlinga?

Begrunnelse

I tidsskriftet Minerva 23. desember kjem det fram at Sverige, som har færre permanente intensivplassar enn Noreg (5,1 per 100.000 innbyggjarar) no har auka kapasiteten monaleg. Som døme vert løfta fram Karolinska Universitetessjukhuset i Stockholm, som opplyser at det der trengs 5 intensivsjukepleiarar for å bemanne ei intensivseng. Til samanlikning opplyser Helse Sør-Øst til Minerva at ein med tilsvarande bemanningsfaktor i Noreg (1,25) treng 11-12 intensivsjukepleiarar per seng.
Det vil vere av interesse om statsråden kan stadfeste eller avkrefte at desse skilnadane er korrekte og ikkje minst representative for drifta av svenske samanlikna med norske intensivplassar. Dersom dette stemmer, vil det vidare vere av stor interesse kva den store skilnaden kjem av, og ikkje minst om dette gir ulik kvalitet på behandlingstilbodet ein møter på svenske samanlikna med norske sjukehus.

Ingvild Kjerkol (A)

Svar

Ingvild Kjerkol: Først vil jeg si at det er krevende å sammenligne intensivkapasitet mellom ulike land, blant annet på grunn av ulik organisering og fordi kapasitet kan defineres på ulike måter med ulike krav til kompetanse, bemanning og utstyr.
Når det gjelder det konkrete spørsmålet om bemanningen som trengs for å drifte én intensivplass i Norge sammenlignet med Sverige, er dette faglige og personellmessige vurderinger som gjøres av helseregionene. Det viktigste for meg er at driften er organisert på en slik måte at det gis forsvarlig helsehjelp. For å besvare spørsmålet om bemanning og kvalitet har jeg derfor innhentet informasjon fra Helse Sør-Øst RHF, som er den helseregionen som har hatt den største belastningen med innlagte covid-19-pasienter med behov for intensiv- og respiratorbehandling gjennom pandemien.
Intensivenheter kan inndeles i ulike nivåer, basert på kriterier for hvor avansert behandling som tilbys. De ulike nivåene vil ha ulike krav til bemanning, kompetanse og utstyr. I Sverige har man praksis for at det er flere yrkesgrupper enn leger, intensivsykepleiere og sykepleiere som deltar i intensivbehandlingen. Særlig benyttes «undersköterskor» (tilsvarende helsefagarbeidere med tilleggsutdanning) som støttepersonell. Med en slik modell vil en intensivsykepleier arbeide i team med en til to «undersköterskor». Man må derfor sammenligne den samlede bemanningen av helsepersonell som inngår i en turnus for å bemanne én intensivseng, ikke kun intensivsykepleiere.
I henhold til informasjonen fra Helse Sør-Øst RHF arbeider intensivsykepleiere vanligvis hver tredje helg i Norge. Med tre skift per døgn vil det være behov for minimum ni sykepleiere for å sørge for en turnus med helgebemanning. Hvis man beregner inn ferie og annet fravær, samt at noen pasienter trenger mer enn 1:1-bemanning, vil det erfaringsmessig være behov for 11-12 sykepleiere for å drifte en intensivseng. Når man sammenligner bemanning må man derfor også ta høyde for arbeidsvilkår som turnus- og arbeidstidsordninger inkl. helgebemanning, ferie og annet fravær.
Bemanningen og ressursbehovene må også ta høyde for pleietyngde. Det er utviklet ulike skåringsverktøy som måler pleietyngde. Sammenlignet med seks andre land hadde Norge i en studie de mest krevende intensivpasientene, men samtidig den laveste dødeligheten. I Sverige benyttes et annet skåringssystem for pleietyngde enn Norge, og Helse Sør-Øst RHF kjenner ikke til at det foreligger studier der pleietyngde målt ved bruk av skåringsverktøy er sammenlignet mellom Norge og Sverige.
Flere studier indikerer at bemanningsfaktoren har betydning for pasientsikkerheten hos intensivpasienter, for eksempel i form av antall infeksjoner, risiko for respirasjonssvikt, økt dødelighet og avvik i administrering av legemidler. Det er vist at dødeligheten blant norske covid-19-pasienter som har fått intensivbehandling under koronapandemien er lav.
Gitt tidsfristen har det ikke vært mulig med en detaljert sammenligning av bemanningen ved norske og svenske intensivenheter, men gjennomgangen over viser at det dreier seg om komplekse sammenhenger som gjør direkte sammenligninger krevende.
Vi har sagt i Hurdalsplattformen at vi skal øke intensivkapasiteten, og vi skal bidra med styrket finansiering, spesielt grunnfinansieringen, slik at det er mulig for sykehusene å øke kapasiteten. Vi har allerede økt sykehusbudsjettene med 700 millioner kroner mer enn Solberg-regjeringen, og foreslår en ekstra økonomisk tiltakspakke på over 1,5 milliarder kroner. Gjennom kompetansehevende tiltak og opplæringstilbud for sykepleiere og andre helsepersonellgrupper kan vi skape større fleksibilitet slik at vi raskt kan oppskalere ved behov. Samtidig bør det innhentes kunnskap og erfaringer om organisering av intensivkapasitet fra andre land slik at ulike bemanningsmodeller kan vurderes. Jeg har gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å vurdere tiltak for å øke intensivkapasiteten på kort og lang sikt, og at de i dette arbeidet skal innhente kunnskap og erfaringer om organisering av intensivkapasitet i andre land.
Arbeidsbelastningen er stor for dem som jobber på intensivavdelingene, også i en normalsituasjon, og vi vil ruste oss bedre både for naturlige variasjoner og for større kriser. Det viktigste er å utdanne og beholde flere kompetente fagfolk. Derfor foreslår vi midler til å opprette 200 nye utdanningsstillinger for spesialsykepleiere i tiltakspakken.