Dagfinn Henrik Olsen (FrP): Statsforvalteren håndtering av plan- og bygningsloven- en trussel for et levende distrikts-Norge. Dispensasjonsinstituttet er i realiteten tilsidesatt av Statsforvalteren i en rigid forståelse av at planen er viktigere enn tiltaket. Vi trenger en nasjonal debatt om dette temaet, og det lokale selvstyret muligheter til å bestemme i egen kommune.
Vil statsråden ta initiativ til at Statsforvalteren endrer sin praksis, og til at vi får en debatt som kan sikre levende distrikter?
Begrunnelse
Undertegnede er bekymret med tanke på at lokalt sjølstyre og at vedtak fattet nært folket blir overprøvd av rigide paragrafryttere langt fra folket.
For noen kommuner som f.eks. Vestvågøy er kommuneplanen revidert de seneste årene, for en del andre er det mange år siden sist.
Ny plan er blitt bedre, men med ca. 3 000 eiendommer, sier det seg selv at alle blir ikke hørt, og langt flere har, der og da, ingen særskilte planer for sin eiendom.
Hva er viktigst i det stor bilde, å følge planen, eller å se til at vi har et fleksibelt rammeverk som også tar tilbørlig hensyn til nye spennende tiltak, som skaper levende bygder og trivelige bo og rekreasjonsmiljøer?
Representanter fra Statsforvalteren fremholdt, i møtet på Vestvågøy i oktober i år, at planen var viktigst, og at det må stilles meget strenge krav for å dispensere fra denne, spesielt når ny plan nettopp var vedtatt.
Planen er et mindre problem i tettsteder og bynære strøk. Der er arealplanen ofte godt gjennomarbeidet, men for mer grissgrendte strøk er det annerledes. Det er her 90 % av dispensasjonssakene kommer fra. I de aller fleste tilfeller gjelder det oppføring av bolighus eller fritidshus, der formålet opprinnelig er LNF område. I Vestvågøy behandles det 3-5 dispensasjonssaker i hvert møte. I 3 av 4 saker innvilger utvalget dispensasjon. Statsforvalteren behandler alle sakene og omgjør de fleste vedtakene.
Det kommunale selvstyret er med andre ord satt under administrasjon av Statsforvalteren og dette kan ikke aksepteres.
Statsforvalteren er ikke entydig og konsekvent. Jordbruksareal omgjort til industri og boliger i sentrale strøk (fortsatt distrikt) skjer i stor grad, med forvalterens samtykke. Statsforvalteren utøver skjønn så det holder, når det føles riktig og saken er stor nok, med utøver formynderskap når det gjelder den «lille mann» og et hus eller en hytte oppå en steinknaus, med jordbruksareal rundt.
Skal vi avfolke bygdene, så gir så gir definitivt Statsforvalteren sitt bidrag.
Det som er beskrevet ovenfor er ikke en beskrivelse fra en av få henvendelser en får rundt Statsforvalterens inngripende i lokalt selvstyre, men en av mange, og dette må stoppes.