Skriftlig spørsmål fra Dagfinn Henrik Olsen (FrP) til fiskeri- og havministeren

Dokument nr. 15:429 (2021-2022)
Innlevert: 19.11.2021
Sendt: 22.11.2021
Besvart: 30.11.2021 av fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran

Dagfinn Henrik Olsen (FrP)

Spørsmål

Dagfinn Henrik Olsen (FrP): Det er i dag selskaper som har lyktes med å utvikle samt har tatt i bruk teknologien som har løst de utfordringer som næringen står ovenfor. Noen av disse har brukt flere hundre millioner på å utvikle teknologi som de i nest omgang ikke får ta i bruk uten å følge det ordinære regelverket. Et lukket anlegg på land slipper selvfølgelig disse reglene.
Vil statsråden ta initiativ til å få laget et regelverk som legger til rette for at lukkede merder på sjøen får et eget regelverk som i større grad likestilles med oppdrett på land?

Begrunnelse

En rekke aktører langs Norges-kysten ønsker å investere store beløp som kan bidra til vekst og utvikling av den norske sjømatnæringen.
Norge eksporterer sjømat for over 100 milliarder kroner årlig, hvorav laks står for nesten 68%.
84 % av all laks eksporteres uten bearbeiding. En foredling til eksempelvis filet kunne gitt en omsetningsvekst på 20 milliarder og ville skapt tusenvis av arbeidsplasser i Norge. Derfor bør det i en ny konsesjonsrunde i størst mulig grad fokuseres på krav om lokale ringvirkninger.
Det må skapes rammebetingelser for videre utvikling og bruk av ny teknologi i Norge, slik at hovedandelen av veksten innen lakseproduksjonen kommer langs norskekysten, at dette skaper arbeidsplasser langs kysten og at en større andel også bearbeides og videreforedles i Norge, fremfor at en viktig potensiell verdiskapning kjøres rett ut av landet som en sløyd laks.
Norge i dag er verdens største lakseprodusent. Det er stor etterspørsel etter denne laksen, og etterspørselsøkningen har vært større enn produksjonsøkningen de siste år. Dette har over de siste 2-3 år medført en betydelig prisøkning. Denne prisøkningen har igjen resultert i at det nå er under utbygging og planlegging RAS anlegg andre plasser i verden. Disse har en planlagt produksjonskapasitet som overstiger dagens produksjon i Norge. Man betaler ikke konsesjonsavgift for etablering av landanlegg. Skal Norge bevare sin posisjon som ledende lakseprodusent, bør det derfor nå tas grep raskt.
Havbruksnæringen har store muligheter for økt ekspansjon og verdiskaping gjennom økt produksjon, oppdrett av nye arter og større grad av videreforedling. Dette forutsetter en god håndtering av biologiske utfordringer som lakselus, sykdommer, rømming og utslipp, samt lav dødelighet i produksjonen.
Det er i dag svært strenge vilkår for tildeling av konsesjon for havbruk og oppdrett uavhengig om det er åpne eller lukkede merder. Konsesjonsvilkårene må differensieres og liberaliseres for havbruksanlegg som eksempelvis har lukkede merder og begrenset utslipp dersom teknologiutviklinger skal lønne seg.

Bjørnar Skjæran (A)

Svar

Bjørnar Skjæran: Gjennom behandlingen av Meld. St. 16 (2014-2015) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett, foreligger det bred tilslutning til hovedprinsippene for regulering av produksjonskapasiteten i norsk lakse- og ørretoppdrett, jf. Innst. 361 S (2014-2015). Dette gjelder blant annet inndeling av kysten i 13 produksjonsområder og det nye systemet for justering av produksjonskapasitet (trafikklyssystemet) for oppdrett i sjø, som ble innført 15. oktober 2017. I tillegg til å etablere et forutsigbart system for tillatelser og vekst i sjø, ble det vurdert grep for å stimulere til utvikling av oppdrett på land. Dette resulterte i at det i 2016 ble etablert en ny tillatelsestype som kunne tildeles løpende og vederlagsfritt til landbasert lakseoppdrett.
Rasjonale for at tillatelser på land tildeles vederlagsfritt ligger blant annet i arealbruken. Det er prinsipielle forskjeller mellom å drive oppdrett i allmenningens sjøareal og på privat eiendom på land. Tildeling av matfisktillatelser for laks, ørret og regnbueørret anses som et knapphetsgode, og vederlaget anses blant annet som en kompensasjon for at allemannsretten fortrenges. Innehaveren av en tillatelse til produksjon på land må betale kompensasjon til den som eier området hvor virksomheten skal drives, og dette kan begrunne at landbaserte og sjøbaserte tillatelser behandles ulikt.
Om man også skulle åpne for vederlagsfri produksjon av storsmolt i sjø, ble vurdert i havbruksmeldingen og behandlingen av denne. Det ble i den forbindelse reist spørsmål om blant annet hva som skal anses som et "lukket" anlegg, begrensninger på flytting av slik fisk og utfordringer knyttet opp mot eksisterende regime for antallsbegrensede akvakulturtillatelser i sjø. Den daværende regjeringen vurderte etter dette å ikke tilrå å åpne for vederlagsfri postsmoltproduksjon i sjø. I meldingen til Stortinget het det blant annet at
"Postsmoltproduksjon i sjø skjer imidlertid i allmennhetens areal, og det er da naturlig at myndighetene behandler slik produksjon på lik linje med kommersielle matfisktillatelser – i tråd med begrunnelsen som er gitt for landbasert oppdrett."
Et enstemmig Storting sluttet seg til dette synspunktet. Det generelle regelverket med produksjonsområder og trafikklyssystemet skal etter dette være den gjeldende hovedmekanismen for kapasitetsjustering og vekst for den sjøbaserte oppdrettsnæringen.
Det betyr imidlertid ikke at det ikke bør sees nærmere på om tillatelsessystemet er optimalt innrettet, og det er nylig satt i gang et viktig arbeid for å se på hvordan tillatelsessystemet for havbruk kan tilpasses for å møte både nåværende og fremtidige utfordringer. Regjeringen Solberg satte i høst ned et utvalg for å se på et mer helhetlig tillatelsessystem for havbruk, og denne regjeringen har valgt å videreføre utvalget med noe justeringer av mandatet. Det fremkommer av mandatet til utvalget at "Antallsbegrensningen av tillatelser til lakse- og ørretoppdrett har bidratt til at tillatelsessystemet for lakse- og ørretoppdrett i sjø består av en rekke ulike former for tillatelser, hver med sine særformål, kriterier for tildeling og vilkår for utnyttelse. Fremveksten av ny teknologi for akvakultur på land, til havs og i lukkede anlegg i sjø utfordrer gjeldende system for tildeling av tillatelser."
Hvilken betydning fremveksten av ny teknologi skal ha for tillatelsessystemet vil dermed være gjenstand for utvalgets vurderinger, og inngå i et omfattende og krevende sakskompleks. Jeg har klargjort for at arbeidet kan starte nå, og jeg ser frem til å få utvalgets vurderinger våren 2023.
Jeg nevner til slutt at den tidligere regjeringen, rett før den gikk av, sendte på høring et forslag til etablering av en ny ordning med miljøteknologitillatelser. Forslaget innebærer at det kan tildeles tillatelser med vilkår om minimum 60 prosent oppsamling av partikulært materiale og null utslipp av egg og frittsvømmende stadier av lakselus. Det kan i henhold til forslaget maksimalt tildeles 7500 tonn MTB til en søker og samlet sett maksimalt 15 000 tonn MTB det første året. Tillatelsene skal etter forslaget tildeles mot et vederlag. Høringsfristen for forslaget går ut etter nyttår, og jeg vil naturligvis nøye vurdere om og i tilfelle hvordan en slik ordning kan implementeres.