Svar
Nikolai Astrup: Som det følger av mine tidligere svar til representanten i denne saken, er kravene til brannsikkerhet for bygg regulert i byggteknisk forskrift. Forskriften gjelder for bygg som skal oppføres, og når det gjøres større ombygginger. Brannsikkerhetskravene gjelder uavhengig av hva slags byggevarer som brukes. Det er tiltakshaver og de ansvarlige foretakene som har ansvaret for å oppfylle byggteknisk forskrift, ikke DiBK eller DSB. Kommunen kan, som bygningsmyndighet, føre tilsyn med at kravene i plan- og bygningsloven og byggteknisk forskrift er oppfylt.
For å kunne oppfylle kravene til blant annet brannsikkerhet i byggteknisk forskrift, må den som prosjekterer, få riktig informasjon om hvilke egenskaper byggevarene har. Gjennom EUs byggevareforordning er det stilt felleseuropeiske regler som skal sikre pålitelige opplysninger om byggevarers egenskaper. Disse reglene er gjennomført i forskrift om dokumentasjon av byggevarer (DOK). Detaljerte krav til de ulike byggevarene, deriblant krav til testing, følger av harmoniserte standarder. Disse vedtas av EU-kommisjonen. Der det finnes en harmonisert standard for en byggevare, noe som er tilfellet for trekledninger, kan ikke Norge ha egne særkrav. Det er produsentene som har ansvaret for å følge krav til dokumentasjon og testing, samt å gi riktig informasjon om byggevarenes egenskaper. DiBK er delegert ansvar som markedstilsynsmyndighet for byggevarer, og kan føre tilsyn med at produktinformasjonen som ligger til grunn for CE-merkingen og ytelseserklæringen, er riktig.
Senest ved søknad om ferdigattest, skal ansvarlig prosjekterende og ansvarlig utførende overlevere dokumentasjon for forvaltning, drift og vedlikehold av bygget (FDV-dokumentasjon) til byggeier. Disse aktørene er da avhengig av å kunne bygge på korrekt informasjon fra produsentene av byggevarene. Dokumentasjonen skal gi byggeier den informasjon som trengs for å kunne vedlikeholde og drifte bygget, herunder å ivareta hensynet til brannsikkerhet, og den har også betydning for ombygginger og endringer i bruken av bygget som kan oppstå over tid. Byggeier har ansvaret for å oppbevare og holde FDV-dokumentasjonen oppdatert.
Etter at ferdigattest er gitt, har byggeier plikt til å bruke bygget i tråd med forutsetningene, og sørge for at installasjoner og tiltak som skal verne mot brann, for eksempel rømningsveier, røykvarslere og sprinkleranlegg, fungerer slik at det ikke oppstår unødig risiko for brann. Brann- og redningsvesenet kan føre tilsyn med at bygg er utstyrt og vedlikeholdt i tråd med kravene som følger av brann- og eksplosjonsvernlovgivningen.
Jeg mener gjennomgangen ovenfor tydelig viser hvor ansvaret ligger, og det er verken hos DiBK eller DSB.
Representanten synes å mene at jeg ikke er opptatt av brannsikkerhet. Det er ikke riktig. Den såkalte royalsaken skapte en alvorlig situasjon for mange, ikke bare produsentene. Departementet jobbet raskt for å finne løsninger som kunne bidra til å redusere ulempene, uten at disse gikk på bekostning av hensynet til brannsikkerhet. Det var også viktig at løsningen ikke endret på ansvarsforholdene mellom aktørene i næringen. I god dialog med flere av de berørte aktørene, klarte vi å få det til. På internettsidene til DiBK er det publisert en veileder som viser hvordan brannsikkerheten kan ivaretas.
Representanten synes også å mene at jeg kunne gjort mer for å løse denne saken. Jeg har hele tiden vært åpen om at løsningen departementet klarte å få til, ikke ville løse alle problemene. Dette var likevel det beste som var mulig å få til innen rammene av det felleseuropeiske regelverket som gjelder for byggevarer. Flere alternative løsninger ble vurdert, men ble forkastet av ulike grunner. Et forslag var å innføre et generelt amnesti for pågående og nylig avsluttede byggeprosjekter med royalkledning. Dette ville krevd endring av plan- og bygningsloven, og reiser en rekke uavklarte spørsmål, blant annet muligheten for å skape presedens for andre byggevarer. Et forslag om å redusere kravene til brannsikkerhet i byggteknisk forskrift, ble også vurdert. Brannsikkerhet er et grunnleggende hensyn i plan- og bygningslovgivningen. En reduksjon ville betydd å åpne for bruk av ulike typer kledninger som kan overtennes i løpet av to til ti minutter. Dette ville i stor grad påvirket folks mulighet for rømning og evakuering, og jeg mener at en slik generell endring ikke ville vært forsvarlig. Sist, men ikke minst, ble det vurdert om det var mulig å innføre en overgangsordning, slik blant annet Talgø MøreTre har tatt til orde for. Overgangsordning kan brukes når det innføres nye krav. Kravet til testing av brannegenskapene til overflatebehandlede trekledninger, er ikke nytt. Kravet har vært der siden den harmoniserte standarden kom i 2006, og senere revidert i 2013. Tiden som har gått, og det forhold at standarden er vedtatt av EU, gjør at departementet er avskåret fra å lage en overgangsordning. En slik løsning ville for øvrig vært en ulovlig forskjellsbehandling av de andre norske produsentene av trekledninger, som kan dokumentere at deres byggevarer oppfyller kravene.
Jeg forstår at saken engasjerer. Som jeg har svart tidligere, er jeg opptatt av å opprettholde produksjonen av ulike typer trekledning i Norge. Samtidig er det viktig å sikre både at produsentene konkurrerer på like vilkår, og at bruken av byggevarene bidrar til at bygg oppfyller krav i plan- og bygningsloven, og da særlig kravene til brannsikkerhet. Det er derfor helt nødvendig at informasjonen som gis om egenskapene til byggevaren, er riktig. Dette er produsentenes ansvar.