Skriftlig spørsmål fra Jan Bøhler (Sp) til kommunal- og moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:2953 (2020-2021)
Innlevert: 06.09.2021
Sendt: 07.09.2021
Besvart: 14.09.2021 av kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup

Jan Bøhler (Sp)

Spørsmål

Jan Bøhler (Sp): I veien Bakketoppen på Nordstrand har 13 husstander fått refusjonskrav på til sammen 15 millioner for bygging av fortau, etter pålegg fra Oslo kommune. Mange har reagert på kommunens praksis, deriblant statsministeren. I plan- og bygningslovens §18-7 står det bl.a. at «Refusjonsbeløp som kan pålegges den enkelte eiendom, skal være begrenset til den verdiøkning som tiltaket antas å føre med seg for eiendommen.»
Mener statsråden at Oslo kommune har tilstrekkelig lovgrunnlag for sin praksis med refusjonskrav i denne og lignende saker?

Begrunnelse

Det er viktig å få en avklaring av dette fordi samme problemstilling kommer opp i flere saker på Nordstrand og andre steder. Bygging av fortau er et allmennyttig formål som kommer mange til gunst, og har mindre med verdiøkning og adkomst til eiendommene å gjøre. Også tolkingsuttalelser fra departementet peker i samme retning:
2.2. Formålet bak bestemmelsen tilsier at eiendommens tillatte bruksareal skal legges til grunn
Formålet med fordelingsfaktorene er å sikre en rettferdig fordeling av refusjonskostnadene. Dette oppnås ved at refusjonsbeløpet for hver eiendom skal gjenspeile hvilken forholdsmessig nytte og verdi eiendommen får av å bli byggeklar etter planen. Etter § 18-7 første ledd fordeles kostnadene etter eiendommenes størrelse og utnyttingsgrad. Disse kriteriene kan fange opp både nytten for brukeren (størrelsen på byggverk), eiendommens verdi etter utbygging og hvilket press på den refusjonspliktige infrastrukturen eiendommene vil stå for.
Veier som det offentlige selv bygger, vil i den store hovedregel utløse refusjonskrav. Begrunnelsen for å belaste de tilstøtende eiendommer med utgifter til veier, er veiens funksjon som adkomst til de private eiendommer. Det kan derfor ikke kreves refusjon etter loven for veier som etter reguleringsplanen skal være avkjørselfrie fordi de skal tjene gjennomgangstrafikk. Det har i denne sammenheng ikke betydning om vedkommende veistrekning er riksvei, fylkesvei eller kommunal vei etter vegloven. Det vil etter dette ikke kunne kreves refusjon for eksempel for motorveier.

Nikolai Astrup (H)

Svar

Nikolai Astrup: Plan- og bygningslovens regler om opparbeidelsesplikt og refusjon henger tett sammen.
Opparbeidelsesplikten er et av de viktigste prinsippene i loven. Plikten sikrer at offentlig vei, vann og kloakk bygges ut og oppgraderes etter hvert som nye byggetiltak krever økt kapasitet. Bakgrunnen for bestemmelsene er hensynet til forurensing, helseproblemer og sikkerhet for gjennomføring av kommunens planer.
Der det ikke foreligger vei, vann eller kloakk i overensstemmelse med lovens krav, må den som skal bygge, sørge for opparbeidelse av anleggene. Dette følger direkte av plan- og bygningsloven. Et alternativ til bruken av reglene om opparbeidelsesplikt og refusjon er at kommunen opparbeider vei, vann og kloakk selv, uten å kreve refusjon. Dette vil imidlertid kunne forsinke denne typen utbyggingsprosjekter.
En utbygger som blir pålagt å opparbeide vei og vann- eller avløpsledninger på vegne av flere grunneiere, vil ha en rett til å få refundert deler av kostnadene fra de grunneierne som får en fordel av opparbeidelsen. De andre grunneierne får en fordel ved at de blir fritatt fra sin plikt til å opparbeide når deres eiendom skal bebygges. Disse grunneierne må altså være med på å betale sin andel av kostnaden. Den enkelte grunneiers andel av refusjonskravet fastsettes ut fra tomteareal og tillatt grad av utnytting på eiendommen, og det er kun adgang til å kreve refusjon for nødvendige utgifter.
Beløpet den enkelte skal betale, skal ifølge loven begrenses til verdiøkningen infrastrukturtiltaket fører til for eiendommen. Verdiøkningen tilsvarer som hovedregel det beløpet refusjonskravet for den enkelte eiendom utgjør, siden det er dette det ville kostet for eiendommen å opparbeide infrastrukturen. Det er ikke betydningen for eiendommens salgsverdi som er avgjørende her. Dette ble også lagt til grunn av Høyesterett i en avgjørelse fra 2017.
Regler om at eiere av tilstøtende eiendommer må bidra når vei og ledninger anlegges eller forbedres, fantes allerede i Christianialoven av 1827. Reglene, som har utviklet seg noe over tid, fungerer i mange sammenhenger godt, og de sørger for etablering av nødvendig infrastruktur.
Saken på Nordstrand viser likevel at bruken av reglene kan oppleves urimelig for enkelte. Jeg vil derfor starte et arbeid med å se nærmere på dette regelverket.