Svar
Jan Tore Sanner: Frem til 1. juli 2020 omfattet veibruksavgiften på flytende drivstoff, bensin, mineralolje, og biodrivstoff som ble rapportert inn som en del av omsetningskravet for biodrivstoff. Fra 1. juli 2020 ble avgiften lagt om til å gjelde alt flytende biodrivstoff.
EUs skattepolitikk er ikke omfattet av EØS-avtalen, og de enkelte EFTA-medlemmer står derfor i utgangspunktet fritt til å utforme sine skatter og avgifter, så lenge tiltakene ikke strider mot EØS-avtalens regler om fri bevegelse av varer, personer, tjenester og kapital, eller statsstøtteregelverket.
Bestemmelsene om statsstøtte finnes i EØS-avtalens artikkel 61 til 64. Støttebegrepet tolkes vidt og omfatter i utgangspunktet alle økonomiske fordeler som tildeles et foretak eller en sektor gjennom statlige midler, herunder økonomiske fordeler i form av fritak og reduksjoner i generelle avgifter. Slik støtte er som hovedregel forbudt, og kan bare gjennomføres etter eventuell godkjennelse fra EFTAs overvåkningsorgan (ESA).
I EØS-avtalens artikkel 61(1) oppstilles seks vilkår som alle må være oppfylt for at noe skal anses som offentlig støtte: 1) Støtten må innebære en økonomisk fordel for mottakeren, 2) støtten må være gitt av staten eller av statsmidler i enhver form, 3) mottaker av støtte må drive økonomisk aktivitet (foretaksbegrepet), 4) støtten må begunstige enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer eller tjenester (selektivitet), 5) støtten må vri konkurransen eller true med å vri konkurransen og 6) støtten må være egnet til å påvirke samhandelen mellom EØS-landene.
Avgiftsfritak som følger av skatte- og avgiftssystemets grunnleggende logikk anses ikke som statsstøtte, og må derfor heller ikke godkjennes av ESA. I tillegg til å skaffe staten inntekter er formålet med veibruksavgiften å stille brukerne av kjøretøy overfor de eksterne kostnadene bruk av kjøretøy påfører samfunnet i form av ulykker, kø, støy, veislitasje og helse- og miljøskadelige utslipp. Veibruksavgiften skal ikke prise utslipp av CO2. Dette prises gjennom CO2 avgiften. Bruk av biodrivstoff påfører samfunnet samme eksterne kostnader, enten dette omsettes innenfor eller utenfor omsetningskravet. Redusert veibruksavgift på biodrivstoff som omfattes av omsetningskravet, vil derfor ikke være en konsekvens av avgiftens grunnleggende logikk. Det legges til grunn at de øvrige vilkårene i artikkel 61(1) er oppfylt.
ESA kan bare godkjenne tiltak som innebærer statsstøtte dersom støtten er forenlig med EØS-avtalen etter artikkel 61(2) eller 61(3). Det aktuelle alternativ vil her være artikkel 61(3) bokstav c som omhandler miljømessig begrunnet støtte. En forutsetning for godkjenning etter denne bestemmelsen er at støtten ikke endrer vilkårene for samhandelen i et omfang som strider mot fellesskapets interesser.
EU har utarbeidet miljøstøtteretningslinjer. Disse åpner for at statsstøtte kan godkjennes som lovlig og angir rammene for kommisjonens skjønnsmargin ved godkjenning av støtte til miljøformål. Miljøstøtteretningslinjene er også gjort gjeldende under EØS-avtalen og ESA har gjennom retningslinjene oppstilt nærmere kriterier for hva som kan anses som forenlig støtte etter artikkel 61(3) bokstav c. Grunnforutsetningene for å gi støtte til beskyttelse av miljøet er at støtten har en stimulanseffekt, at den er nødvendig for å rette opp en veldefinert markedssvikt og at den er proporsjonal. Miljøretningslinjene forutsetter at støtte til biodrivstoff bare kan kompensere for merkostnadene med å produsere drivstoffet sammenlignet med tilsvarende fossilt drivstoff.
Miljøstøtteretningslinjene regulerer også adgangen til å kombinere støtte gjennom reduserte avgiftssatser med omsetningspåbud. Det framgår av retningslinjenes kapittel 3.3 «Aid to energy from renewable sources» at det ikke er forenlig med det indre marked å gi støtte til biodrivstoff som er underlagt omsetningspåbud, med mindre den aktuelle medlemsstaten kan bevise at støtten er begrenset til bærekraftige biodrivstoff som er for dyre til å lanseres på markedet dersom det kun eksisterer omsetningspåbud. Det følger også eksplisitt av gruppeunntaksforordningen fra 2014, artikkel 44 nr. 4 (dansk versjon) at
«Det må ikke ydes støtte til biobrændstoffer, som er omfattet af en forsynings- eller iblandingspligt».
Sett i lys av dette synes det ikke sannsynlig at ESA vil kunne godkjenne et system hvor biodrivstoff som omfattes av omsetningskravet, gis en generell avgiftsreduksjon på 50 pst.
Omsetningskravet i produktforskriften fastsetter en nedre grense for andelen biodrivstoff i omsetningen av flytende drivstoff til veitrafikk. En eventuell halvering av veibruksavgiften på biodrivstoff omsatt innenfor omsetningskravet, vil ikke gi noen insentiver til å øke omsetningen av biodrivstoff utover minimumsandelen fastsatt i omsetningskravet. En halvering av veibruksavgiften på biodrivstoff omsatt innenfor omsetningskravet, vil derfor ikke påvirke den samlede andelen biodrivstoff. Det er veibruksavgiften på biodrivstoff omsatt utenom omsetningskravet som eventuelt kan påvirke den samlede andelen biodrivstoff.
Det alt vesentligste av biodrivstoffet som omsettes i det norske markedet, omsettes i drivstoffblandinger med fossil bensin og fossil diesel. En eventuell halvering av veibruksavgiften på biodrivstoff omsatt innenfor omsetningskravet vil dermed redusere den gjennomsnittlige avgiften på både drivstoffblandingen «bensin» og drivstoffblandingen «diesel». Redusert avgift vil normalt veltes over i redusert pris. Redusert pris vil igjen normalt gi økt omsetning. Halvert veibruksavgift på biodrivstoff omsatt innenfor omsetningskravet kan dermed føre til økt omsetning av drivstoffblandingene «bensin» og «diesel». Dette vil innebære økt omsetning av fossile drivstoff og økte utslipp av klimagasser.