Skriftlig spørsmål fra Gisle Meininger Saudland (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:2813 (2020-2021)
Innlevert: 15.08.2021
Sendt: 16.08.2021
Besvart: 20.08.2021 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Gisle Meininger Saudland (FrP)

Spørsmål

Gisle Meininger Saudland (FrP): Vil statsråden gripe inn, og instruere Sørlandet sykehus til å beholde den såkalte korona-ambulansen permanent?

Begrunnelse

Sørlandet sykehus HF har 30 ambulansebiler som i 2020 ble benyttet til nærmere 40 000 oppdrag i hele Agder. Ambulansetjenesten ved Sørlandet sykehus Kristiansand har to døgnambulanser, en langtransportambulanse og en dagambulanse mellom kl. 0700 og 1500. Den siste ambulansen er den såkalte «koronaambulansen» som uavhengig av Korona har vært meget etterlengtet.
Til sammenligning har ambulansestasjonen i Stavanger fem ambulanser på dagtid og tre på nattestid. Ambulansetjenesten i Drammen som innbyggermessig kan sammenlignes med Kristiansand har fem ambulanser, en akuttbil og en transportbil. I tillegg er det fra Drammen kort avstand til Oslo. De tre sykehusene I Arendal, Kristiansand og Flekkefjord som utgjør Sørlandet sykehus har derimot veldig lang avstand til sine nabosykehus, også internt i regionen er det relativt lange avstander.
Undertegnede unner både Drammen og Stavanger en god beredskap men synes det er underlig at sykehusledelsen i Kristiansand vurderer å redusere åpningstiden på den ene ambulansen. En av de tillitsvalgte for prehospitale tjenester PTSS ved Sørlandet sykehus uttaler til Fædrelandsvennen at:

«Bilene går mer eller mindre hele tiden, og i tillegg stjeler vi beredskap fra andre plasser.»

Når vi i tillegg vet at innbyggertallet på Sørlandet øker betraktelig i sommermånedene, og at det allerede i dag er 1000 samtidskonflikter så burde det være en selvfølge at Kristiansand har tre døgnambulanser, minst. I tillegg brukes ambulanser fra andre steder i regionen når de er på oppdrag i Kristiansand, som f.eks. ved pasienttransport. Det betyr at ambulanser som normalt har base i f.eks. Flekkefjord kan bli brukt i oppdrag i Kristiansand fordi ambulansetilbudet i Kristiansand er underdimensjonert. Undertegnede har blitt kontaktet av tillitsvalgte som opplyser at ambulansetjenesten på hele Sørlandet sykehus er under sterkt press. Undertegnede mener ambulansetjenesten på Sørlandet sykehus må styrkes generelt og er bekymret for at for at liv kan gå tapt som følge av innskrenking i ambulansetilbudet og vil anmode helse- og omsorgsministeren til å instruere Sørlandet sykehus til å beholde den såkalte Koronaambulansen som et permanent tilbud.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Vi har en desentralisert ambulansestruktur og en godt utbygd ambulansetjeneste i Norge. Tjenesten er likevel ganske ulikt organisert rundt omkring i landet, noe som blant annet gjenspeiler forskjeller i geografi, bosettingsmønster og øvrig tjenestetilbud. Hele befolkningen skal imidlertid ha trygghet for at de får rask hjelp når de trenger det ved akutt sykdom og skade. Det er de regionale helseforetakene som har det overordnede ansvaret for å tilby forsvarlige helsetjenester i sin region, herunder ambulansetjenester, som blant annet inkluderer beredskap, bemanning og helsefaglig kompetanse.
I forbindelse med koronapandemien har flere helseforetak, blant annet Sørlandet sykehus HF, sett behov for å etablere en midlertidig økt ambulansekapasitet og/eller annen behandlings- og transportkapasitet. Det er helseforetakene som har det utøvende ansvaret for helsetjenestene og ambulansetjenesten, og som må gjøre de konkrete vurderingene rundt dimensjonering av de ulike tjenestene, herunder ambulansetjenestens beredskap og kapasitet. Dette inkluderer også vurderinger rundt hvor lenge den økte kapasiteten skal opprettholdes.
Prehospitale tjenester i Helse Sør-Øst RHF er fordelt på syv helseforetak: Oslo universitetssykehus HF, Sykehuset i Vestfold HF, Sykehuset Innlandet HF, Sykehuset Telemark HF, Sykehuset Østfold HF, Sørlandet sykehus HF og Vestre Viken HF. Forskjeller i demografiske, geografiske og organisatoriske forhold gjør det imidlertid vanskelig å direkte sammenligne de ulike AMK-sentralene og ambulansestasjonene. I tillegg må helseforetakene også forholde seg til mange kommuner med ulik organisering av blant annet legevakter og annen øyeblikkelig hjelp. Summen av disse forholdene kan bidra til at vurderingene rundt organisering og dimensjonering av ambulansetjenesten kan bli svært ulike i ulike helseforetak.
Avslutningsvis vil jeg nevne at jeg i Nasjonal helse- og sykehusplan har bedt helseforetakene, sammen med kommunene i helsefellesskapene, om å gjennomgå akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus i forbindelse med arbeidet med neste utviklingsplan.