Svar
Iselin Nybø: I Garantiordning for luftfarten som ble vedtatt ved Stortingets behandling av Prop. 57 S (2019-2020), jf. Innst. 200 S (2019-2020) la regjeringen inn et krav om at: "Lån under garantifasiliteten skal ikke benyttes til utbytte og bonusutbetalinger til ledende ansatte". Det fremgår videre av Prop. 57 S (2019-2020) at garantiordningen var statsstøtte. Daværende GIEK (nå Eksportfinansiering Norge) ble gitt et særskilt oppdrag om å utstede garantiene på vegne av staten. Gjennom bruk av garantiordningen var Norwegian Air Shuttle ASA ("Norwegian") forpliktet gjennom inngått låneavtale til ikke å utbetale bonuser til ledende ansatte uten forutgående skriftlig samtykke fra långiverne og GIEK.
Norwegian har vært kjent med de begrensningene selskapet har vært underlagt fra Stortinget gjennom låneavtalen. Selskapet synes imidlertid å ha vist lite åpenhet om sin bonusordning. Departementet kan ikke se at bonusordningen er omtalt verken i styrets lederlønnserklæring for 2020, i prospektet ifm. restruktureringen av selskapet eller i andre offentlig tilgjengelige dokumenter. I årsrapportene for 2019 og 2020 har styret forsikret om at: "The remuneration of the Board and the Executive Management must not have negative effects on the Group, nor damage the reputation and standing of the Group in the public eye." Videre bekreftet selskapet i forkant av etableringen av de nye lånene våren 2021 at det da ikke forelå vesentlige ikke-balanseførte forpliktelser. Staten har dermed ikke sett grunnlag for noen røde flagg tilknyttet bonuser til ledende ansatte når rekonstruksjonsløsningen var ferdigforhandlet og det skulle tas endelig stilling til deltakelse i de nye lånene våren 2021.
Det synes videre å være ulike syn på hvor lenge selskapet var bundet av låneavtalen. I en orientering fra Norwegians rådgiver i saken er vurderingen at låneavtalen opphørte 8. desember 2020, da selskapet gikk inn i konkursbeskyttelse. NFDs juridiske rådgiver anser at vilkårene i låneavtalen var gjeldende frem til 26. mai 2021, og at selv om lånet som følge av rekonstruksjonen fikk en annen rettslig kategori, så endret dette ikke på det forholdet at Norwegian nøt godt av lånet under hele rekonstruksjonen og etter all sannsynlighet ville vært konkurs dersom lånet opphørte 8. desember 2020. Om Norwegians forståelse likevel skulle være riktig så er det da en konsekvens av at selskapet gikk inn i konkursbeskyttelse og uansett ikke noe regjeringen kunne planlegge for eller søke å unngå.
I Prop. 79 S (2020-2021) omtales grunnlaget for statens deltakelse i et nytt hybridlån og obligasjonslån utstedt av Norwegian. Det fremgår der at Norwegian hadde trukket opp hele garantibeløpet fra staten på 3 mrd. kroner og søkt om konkursbeskyttelse iht. irsk og norsk rett. Før dette hadde regjeringen avslått selskapets søknad om ny statlig finansiering i form av hybridlån høsten 2020, bl.a. på bakgrunn av at selskapets forretningsplan ikke var tilstrekkelig robust. I proposisjonen foreslo regjeringen å bevilge 1,5 mrd. kroner til statlig deltakelse på inntil 1,5 mrd. kroner i et evigvarende lån (hybridlån) og 3 mrd. kroner til deltakelse i et nytt obligasjonslån til Norwegian. Deltakelse i obligasjonslånet var oppgjør for selskapets utestående under garantiordningen for luftfart i forbindelse med rekonstruksjonen. Det fremgår i proposisjonen at:
"Regjeringen legger til grunn for en eventuell deltakelse i et hybridlån at det skal skje på markedsmessige vilkår, at lånet gjøres omsettelig og at det tilbys andre investorer på like vilkår".
Regjeringen fikk ifm. Prop. 79 S (2020-2021), jf. Innst. 233 S (2020-2021), fullmakt fra Stortinget til å gå inn i et nytt hybridlån og motta sitt oppgjør fra Norwegians utestående under garantiordningen for luftfart gjennom andeler i et nyetablert obligasjonslån, og til at statens deltakelse i hybridlånet skulle skje på markedsmessige vilkår. I nevnte innstilling ble det ikke angitt at et lån skulle være betinget av begrensninger på utbytte eller bonuser.
Deltakelsen i de nye lånene er, i motsetning til garantiordningen, ikke å anse som statsstøtte. Videre var det slik at långivere som deltok med ny kapital til selskapet gjennom hybridlånet skulle få beholde mer av sitt utestående lånekrav mot selskapet gjennom deltakelse i obligasjonslånet, jf. proposisjonen:
"For eksisterende uprioriterte kreditorer, herunder staten, som deltar med ny egenkapital eller hybridlån vil tapet på utestående fordringer forventes å bli vesentlig mindre enn for de som ikke bidrar med ny kapital".
De nye lånene var altså ikke en videreføring av statsstøtte, men nye lån som skulle etableres på markedsmessige vilkår. Dermed var det heller ikke snakk om en videreføring av de underliggende vilkårene fra trekk under garantiordningen, men etablering av et helt nytt sett av lånevilkår. Vilkårene for garantifasiliteten og de nye lånene er derfor ulike på de aller fleste områder (løpetid, renter mv.). Testen av markedsmessighet i de nye vilkårene handlet om hva som var relevante og akseptable vilkår sammenlignet med lignende lån i markedet, hva andre investorer ville akseptere å investere i (privat kapital skulle også inn), samt hva som kunne aksepteres av vilkår av rekonstruktør jf. premissene for rekonstruksjonen.
NFD har gjennom prosessen fått råd fra statens finansielle rådgiver Pareto om vilkår for statens deltakelse i hybridlån og obligasjonslån. De har hevdet at det er markedspraksis å sette begrensninger knyttet til utbytte, men at det ikke er markedsmessig – og ikke nødvendigvis i obligasjonseiernes interesse – å sette begrensninger på lønn og bonuser til ledende ansatte. Dette fordi slike vilkår kan legge begrensninger på tilgangen til ressurser for selskapet, og obligasjonseiere skal ha betalt tilbake obligasjonslånet i henhold til låneavtalen, uavhengig av størrelsen på lønn og bonuser. Å inkludere slike begrensninger kan derfor både utfordre markedsmessigheten ved vilkårene for statens deltakelse (herunder at deltakelsen ikke skulle være statsstøtte) og gå ut over den fremtidige verdien av statens deltakelse. Gitt at staten ikke skal være en langsiktig aktør i Norwegian (jf. Prop 79 S (2020-2021)) ville en slik begrensning på mulig omsettelighet kunne være negativ.
Det var dette NFD la til grunn i forhandlingene med Norwegian. Med bakgrunn i premisset om markedsmessighet har det derfor aldri vært med krav om begrensninger på lønn eller bonuser til ledende ansatte i de nye lånene. Slike krav ble meg bekjent heller ikke fremmet av øvrige potensielle deltakere i hybridlånet, hvilket heller ikke er å forvente når det ikke er markedspraksis. Rekonstruksjonsløsningen for Norwegian har vært gjenstand for forhandlinger med mange parter, og etableringen og vilkårene for hybridlånet og obligasjonslånet er behandlet og godkjent av norsk og irsk rett.
Det ligger til styret i selskapet å utarbeide retningslinjer om godtgjørelse til ledende ansatte og fastsette lønn og annen godtgjørelse til daglig leder. Aksjonærene er ansvarlig for å velge styre og stemme over selskapets regnskap og styrets retningslinjer om godtgjørelse til ledende ansatte i generalforsamlingen.
Regjeringen har vært tydelig på at staten ikke skulle bli aksjonær i Norwegian, og staten har gitt lån på markedsmessige vilkår. Alternativet hadde vært å ikke delta i redningsaksjonen. Da hadde staten tapt 95 pst. av de 3 mrd. kroner som Norwegian hadde trukket på i garantiordningen, og tusenvis av arbeidsplasser hadde vært i fare.