Skriftlig spørsmål fra Ruth Grung (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:2510 (2020-2021)
Innlevert: 18.06.2021
Sendt: 18.06.2021
Besvart: 05.07.2021 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Ruth Grung (A)

Spørsmål

Ruth Grung (A): Kompetansen til Klinikk for Krisepsykologi er utviklet gjennom kombinasjon av klinisk arbeid med krise- og traumerammede som rammes av hverdagslidelser eller større katastrofehendelser og praksisnær forskning. Denne unike kompetansen er i ferd med å forvitre fordi spesialistene nærmer seg pensjonsalder og de får ikke nye driftshjemler som sikrer rekruttering av yngre kliniske spesialister.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre at kompetansen ikke forvitrer og at driftshjemler kan målrettes ut fra regionale/nasjonale prioriteringer?

Begrunnelse

Senter for krisepsykologi har utviklet en unik nasjonal og internasjonal kompetanse på krise- og traumebehandling, og sorgarbeid. Stortinget vedtok derfor å bevilge 10 millioner til UiB for å videreføre kompetanse. Midlene har gått til etablering av forskningssenter, mens den kliniske aktiviteten er skilt ut og videreført i Klinikk for Krisepsykologi.
Senter for krisepsykologi, nå Klinikk for Krisepsykologi har i mange år lært opp spesialister i Norge og internasjonalt. Det er gjennom den omfattende kliniske virksomhet i forhold til enkelthendelser at de har tilegnet seg ny kunnskap og erfaring som er helt avgjørende når de skal bistå internasjonalt og nasjonalt ved større hendelser. Samtidig gir spesialistene viktig helsehjelp til traume- og sorgrammede mennesker regionalt og tilreisende fra andre deler av landet.
Spesialistene ved Klinikk for Krisepsykologi er i dag mellom 50 og 65 år og har i flere år jobbet sammen med Helse-Bergen for å sikre rekruttering slik at kompetansen ikke forvitres, men utvikles videre. Sorglidelse er blitt en diagnose og det er få spesialister i landet med så dedikert kompetanse for å behandle de mest traumatiserte som Klinikk for Krisepsykologi innehar. Danmark har etablert et eget nasjonalt sorgsenter. Svaret fra Helse-Vest er at de må følge regelverket, der avtalehjemler tildeles ut fra ansiennitet.
Mangel på driftshjemler medfører at kun de med god råd får tilgang på den behandlingen som Klinikk for Krisepsykologi kan tilby. Det gir et uakseptabelt klasseskille for de med stort behov for helsehjelp.
Regelverket for tildeling av driftshjemler kan ikke være i samsvar med prinsippene i prioriteringsforskriften.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Representanten spør hva jeg vil gjøre for å sikre at kompetansen til Klinikk for krisepsykologi ikke forvitrer og at driftshjemler kan målrettes ut fra regionale/nasjonale prioriteringer.
Jeg har forelagt spørsmålet for Helse Vest RHF. Senter for krisepsykologi er en del av Psykologisk fakultet ved Universitetet i Bergen (UiB). Senteret driver hovedsakelig med forskning og undervisning. Klinikk for krisepsykologi er en samlokalisering av psykologer som har vanlig klinisk praksis. Noen av psykologene har både et ansettelsesforhold ved Senter for krisepsykologi ved UiB og samtidig klinisk praksis ved Klinikk for krisepsykologi. Det er et formelt samarbeid mellom de to enhetene, blant annet ved at daglig leder ved Klinikk for krisepsykologi sitter i senterrådet for Senter for krisepsykologi.
Tildeling av avtalehjemler for avtalespesialister skjer etter en søknadsprosess og som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Tildelingen skjer individuelt, i tråd med rammeavtalen som er inngått mellom de regionale helseforetakene og Psykologforeningen. I tråd med avtalen skal driftsavtalen tilbys søkeren som er best kvalifisert. Det er altså ikke ansiennitet som ligger til grunn, men kvalifikasjonsprinsippet, sammen med kriterier som faglig kompetanse og erfaring, samarbeidsevner, personlig egnethet og evne til å drive selvstendig virksomhet.
Når en driftsavtale blir "ledig" er det naturlig at det regionalt helseforetaket vurderer både om og hvor den eventuelt skal videreføres. Det er således ingen garanti for at en eksisterende driftsavtale blir videreført, ei heller at den blir videreført på samme lokalisering som tidligere.
Et eksempel på det er når Helse Sør-Øst flyttet driftsavtaler fra Oslo vest til Oslo øst.
Samtidig kan man ikke inngå driftsavtaler med andre enn fysiske personer. Når psykologer som har valgt å samlokalisere sin praksis med andre i Klinikk for krisepsykologi, går av med pensjon, vil det ifølge Helse Vest RHF bare være mulig å erstatte vedkommende i et slikt senter dersom den nye avtalespesialisten selv ønsker det. Det er ikke anledning å tildele hjemler som avtalespesialister til organisatoriske enheter. Dersom en slik ordning er ønskelig, må regelverket endres.
Avslutningsvis vil jeg fremheve at mennesker i krise skal ha tilgang til enhetlig, likeverdig og forsvarlig psykososial oppfølging i hele landet. Det er derfor bygd opp kapasitet og kompetanse for mennesker som har vært utsatt for potensielt traumatiserende hendelser, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten rundt om i landet. Det er laget nasjonale råd til tjenestene. Veilederen "Psykososialetiltak ved kriser, ulykker og katastrofer" beskriver ansvar og plikter og gir råd til hvordan helse- og omsorgstjenesten kan planlegge og organisere psykososial beredskap og oppfølging av den enkelte etter potensielt alvorlige traumatiske hendelser. Senter for krisepsykologi har viktig kompetanse og har også vært sentrale i utarbeidelse av denne veilederen, sammen med andre kompetansemiljø og tjenester.