Begrunnelse

I mai 2009 var det slutt på den blodige borgerkrigen på Sri Lanka. Flere av dem som høyst sannsynlig var medansvarlige for en rekke menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser er ikke ansvarliggjort, og sitter i dag i svært sentral posisjoner på Sri Lanka. Utviklingen på bakken i de nordøstlige områdene gir også grunn til bekymring, med økende grad av militarisering og det som fremstår som en bevisst strategi for å øke majoritetsbefolkningens tilstedeværelse. FNs menneskerettighetsråd har uttrykt bekymring for utviklingen i landet, men igjen legges det opp til at staten Sri Lanka skal iverksette en granskning med en komite de selv setter sammen. Siden 2015 har Sri Lanka forpliktet seg til UNHRC resolusjon 30/1 om forsoning, overgangsjustis og menneskerettigheter. Denne prosessen har gått veldig sakte, og i 2019 annonserte den nye regjeringen at de ønsket å trekke seg fra resolusjonen i Menneskerettighetsrådet. Etter den siste konvensjonen i februar hvor Michelle Bachelet fikk mandat til å samle bevis for krigsforbrytelsene begått under borgerkrigen, uttrykkes det fortsatt flere bekymringer. For det første er det nå 12 år siden krigens slutt, og det er begrenset hvor mye man kan finne av bevis. For det andre anerkjenner ikke regjeringen at det har foregått menneskerettighetsbrudd. De anerkjenner heller ikke at Mullivaikkal 2009 skjedde, at de er landet med flest forsvinninger i verden (ifølge Amnesty) eller den nye resolusjonen. I mars ble det varslet at FNs menneskerettighetsråd setter sammen en komité for å samle bevis, og har satt av penger til det. Det vil ta tid før komiteen kommer sammen, og enda lenger tid for å få til et samarbeid med regjeringen i Sri Lanka.