Skriftlig spørsmål fra Eirik Sivertsen (A) til kommunal- og moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:2130 (2020-2021)
Innlevert: 05.05.2021
Sendt: 06.05.2021
Rette vedkommende: Finansministeren
Besvart: 12.05.2021 av finansminister Jan Tore Sanner

Eirik Sivertsen (A)

Spørsmål

Eirik Sivertsen (A): Hvilke endringer i eiendomsskatten kan gjøres for å sikre lik verdifastsettelse av sekundærboliger for eiendomsskatt og formueskatt, og hvilke konsekvenser vil slike endring ha for prisutviklingen i eie- og leiemarkedet for bolig?

Begrunnelse

Flere mediesaker har belyst at store eiendomsaktører ikke betaler eiendomsskatt på grunn av at eiendomsskatten kun skattlegger eiendommenes verdi, uavhengig av eiers forhold til dem. I Oslo er det et bunnfradrag i eiendomsskatten slik at folk ikke skal betale skatt av små boliger.
Eiendomsskatten er en kommunalt utskrevet skatt som har andre regler for fastsetting av formuesverdi enn formuesbeskatning. For eksempel skilles det i formuesbeskatning mellom primærbolig og sekundærboliger ved beregning av skattegrunnlaget.
Større likhet mellom måten å beregne skattegrunnlag av sekundærboliger for eiendomsskatt- og formueskatteformål kan være rasjonelt for å sikre mer enhetlig og forutsigbar beskatning av eiendommer. Flere grep for å få til dette kan tenkes, eksempelvis muligheten til å kunne differensiere størrelsen på bunnfradrag, rabatt i verdifastsettelsen eller forskjellig skattesats avhengig om det er sekundærbolig eller primærbolig.

Jan Tore Sanner (H)

Svar

Jan Tore Sanner: Kommunene bestemmer selv om de vil skrive ut eiendomsskatt, og hvordan den skal utformes. Kommuner som skriver ut eiendomsskatt på bolig, kan velge om de vil taksere boligene selv (hvert 10. år) eller legge formuesgrunnlag til grunn som boligens markedsverdi. Eiendomsskatten er en objektskatt som ikke skiller mellom primær- og sekundærboliger, slik at to ellers identiske boliger vil få samme eiendomsskatt uavhengig av om boligene benyttes som primærbolig eller sekundærbolig, og uavhengig av hvem som eier boligene. Kommunene kan gi et bunnfradrag i eiendomsskattegrunnlaget som gjelder per bolig og er det samme for alle boliger.
I formuesskatten verdsettes primærboliger til 25 pst. av beregnet markedsverdi, mens sekundærboliger verdsettes til 90 pst. Bunnfradraget på 1,5 mill. kroner gis i samlet markedsverdi av all nettoformue, inkludert boligformue.
For å oppnå samme verdsettelse av sekundærbolig i eiendomsskatten som i formuesskatten, må eigedomsskattelova endres. Det må innføres et skille i reglene om verdsettelse mellom de to kategoriene på samme måte som i skatteloven § 4-10. Dette forutsetter at det defineres hva som utgjør henholdsvis primærbolig og sekundærbolig, samt at kommunene kan håndtere et slikt skille. Reglene må angi hvor stor andel av markedsverdien som skal legges til grunn for beregning av skatten for henholdsvis primærbolig og sekundærbolig. Skal man benytte de samme andelene som i gjeldende regler for formuesskatten, innebærer dette henholdsvis 25 og 90 pst. av markedsverdien.
Samtidig må det tas stilling til om man skal oppheve gjeldende regel om en obligatorisk reduksjonsfaktor for bolig- og fritidseiendom i eiendomsskatten. Denne innebærer en reduksjon av beregnet markedsverdi på 30 pst. av verdsettelsen, en rabatt som ikke skiller mellom bolig og fritidseiendom. Den obligatoriske reduksjonsfaktoren bidrar til at verdier som benyttes i eiendomsskatten, normalt ikke vil overstige faktiske markedsverdier, selv i de tilfellene hvor anslag fra verdsettelsesmodellen måtte overvurdere markedsverdien relativt mye.
Etablering av et skille mellom primær- og sekundærboliger i eiendomsskatten vil gjøre det mulig å differensiere bunnfradrag og skattesats, slik at sekundærboliger kan skattlegges hardere enn primærbolig gjennom en høyere skattesats og/eller lavere bunnfradrag. Disse endringene vil imidlertid ikke bidra til en mer enhetlig beskatning av sekundærboliger mellom eiendomsskatten og formuesskatten i tråd med intensjonen i spørsmålet.
Oppslagene i media som spørsmålsstiller viser til, gjelder et eiendomsselskap med mange mindre leiligheter i Oslo. Oslo kommune har valgt å ha et særlig høyt bunnfradrag, noe som innebærer at om lag 80 pst. av boligene fritas for eiendomsskatt. Høyesterett hadde så sent som i 2019 til behandling et søksmål om lovligheten av bunnfradraget i Oslo. Domstolen fant at bunndraget ikke var ulovlig, men uttalte at kommunen hadde beveget seg nær den grensen loven setter.
Jeg viser til at det er kommunen som fastsetter bunnfradraget. De gjeldende reglene om bunnfradrag virker å fungere godt ellers i landet, og det er ikke aktuelt å foreta endringer i eigedomsskattelova nå.
Sekundærboliger utgjør om lag 15 pst. av boligmassen på landsbasis og noe mer i Oslo. Andelene har holdt seg nokså stabile i flere år. Endret beskatning av sekundærboliger kan føre til prisendringer i både eie- og leiemarkedet. Høyere skatt på sekundærbolig kan gjøre det mindre attraktivt å investere i slike objekter, alt annet likt. Det kan føre til mindre prispress på enkelte boliger, og på den måten virke dempende på boligprisveksten. Samtidig kan det bli dyrere å leie dersom høyere skatt veltes over i leieprisene, eller dersom tilbudet i utleiemarkedet går ned og prisene går opp som følge av at det blir mindre attraktivt å investere i sekundærboliger for utleie.