Skriftlig spørsmål fra Ruth Grung (A) til fiskeri- og sjømatministeren

Dokument nr. 15:2091 (2020-2021)
Innlevert: 01.05.2021
Sendt: 03.05.2021
Besvart: 10.05.2021 av fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen

Ruth Grung (A)

Spørsmål

Ruth Grung (A): Det er stort behov for å skape nye lønnsomme arbeidsplasser. Norge har klart å bli ledende på havbruk, men den globale konkurransen er knallhard. Vi må tilrettelegge for bærekraftig vekst basert på våre fortrinn, Anlegg på Andøya har blitt godkjent som landanlegg basert på å utnytte kraften i tidevannet, men Losna i Sulen og Averøy i Møre og Romsdal som er basert på samme teknologi har fått avslag.
Gjelder ikke prinsippet om likebehandling og skal norsk teknologi outsources fremfor å bidra til lønnsomme distriktsarbeidsplasser?

Begrunnelse

Losna og Averøy er basert på teknologi og kunnskapsoverføring fra vår maritime og olje og gass leverandørindustri, slik utviklingskonsesjonene inviterte til.
Denne gjennomstrømsteknologien krever langt mindre energi enn tradisjonelle landanlegg. Det reduserer behovet for nettutbygging og bruk av fornybar energi, som er en krevende utfordring i overgangen til mer elektrifisering av samfunnet.
Utvikler har tatt patent på teknologien i 40 land, men ønsker primært å utvikle industri og arbeidsplasser i Norge. Dette er viktige lønnsomme distriktsarbeidsplasser som vi trenger å utvikle i Norge basert på våre fortrinn med lang kyst og utnytting av den store kraften vi har i tidevannet.
I tillegg til Losna og Averøy er det planlagt flere slike anlegg som nå er lagt i bero i påvente av klagebehandlingen.
Losna-anlegget ligger på land 3,7 meter over sjøens overflate, mens bassenget ligger 35 meter ned i fjellet – under sjøoverflaten. Vannet går gjennom rør under vann og inn i anlegget. Slik kan sjøvann strømme inn ved hjelp av mye mindre pumpekraft og hydrostatisk trykk. Gjennom samarbeid med smarte leverandørbedrifter med røtter i olje- og maritim industri, er det mulig å hente vann fra 75 meters dyp, uten at det koster mer enn å pumpe en halvmeter. Utgifter til strøm og pumping blir da ca. 30 øre pr. kilo fisk i stedet for 5 kr. per kilo.
Vestland fylke og Statsforvalteren har begge gitt tillatelse for Losna-anlegget med utgangspunkt i at alt miljøfaglig er på plass. Utfordringene knyttet til lus, slam og rømming osv. blir i praksis eliminert.
Den norsk baserte gjennomstrømsteknologien gir lavere kompleksitet, lavere biologisk risiko, lavere investeringskostnad, mindre arealbruk og bedre fiskehelse og filetkvalitet. En kan fysisk gå rundt anleggene på fast grunn og er langt dyrere enn tradisjonelle sjøanlegg. Det fremstår derfor som underlig at det å utnytte tidevannet skal definere det som et sjøanlegg og enda merkeligere når tilsvarende teknologi er blitt godkjent som landanlegg på Andøya.

Odd Emil Ingebrigtsen (H)

Svar

Odd Emil Ingebrigtsen: Laksetildelingsforskriften gjør et tydelig skille mellom "på land" og "i sjø", og det er store forskjeller i rammebetingelsene for disse tillatelsestypene. Tillatelser til akvakultur på land tildeles løpende, vederlagsfritt og uten antallsbegrensning, og det er heller ingen begrensning på hvor mye biomasse som kan gis. Dette står i motsetning til systemet for kommersielle akvakulturtillatelser i sjø, som er et knapphetsgode som tildeles i tildelingsrunder med vederlag opp mot 170 millioner per tillatelse.
Det er nå en betydelig interesse for akvakultur på land, og det foreligger en rekke søknader og planer om nye slike anlegg. Det er viktig at sakene blir likebehandlet, og at konsepter som ligger i sjø ikke blir tildelt vederlagsfrie tillatelser på bekostning av tillatelser som faller inn under trafikklyssystemet og øvrige aktører som har drift i sjøen.
Jeg ser grunn til å påpeke at det har skjedd en betydelig teknologisk utvikling siden Meld. St. 16 (2014-2015) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett ble behandlet i Stortinget. Som det fremgår i meldingens kapittel 12 på side 74, ble utviklingen av resirkuleringsanlegg (RAS) beskrevet som fremtidens landbaserte oppdrettsanlegg. Intensjonen bak forslaget om å åpne for løpende tildeling av vederlagsfrie tillatelser til landbasert oppdrett, var å legge til rette for landbaserte anlegg som var mer adskilt fra og i liten grad påvirket sjøen omkring. Slike anlegg skiller seg fra gjennomstrømningsanlegg av den typen som flere aktører planlegger i dag, og som forutsetter en nær tilknytning til sjø og en betydelig bruk av sjøvann. Gjennomstrømningsanlegg utfordrer derfor grensen mellom "land" og "sjø" på en måte som det ikke ble tatt høyde for i Meld. St. 16 (2014-2015).
I motsetning til ordinære kommersielle akvakulturtillatelser omfattes ikke landbasert akvakultur av kapasitetsjusteringene innenfor trafikklyssystemet. Dersom et akvakulturanlegg er ment å ligge på land, men likevel har en særskilt nær tilknytning til sjø, vil dette kunne påvirke sjøbaserte oppdrettsanlegg sine rammebetingelser innenfor trafikklyssystemet. I slike tilfeller vil vederlagsfrie tillatelser uten antallbegrensning vanskelig kunne forsvares overfor aktører som har kjøpt ordinære, antallbegrensede matfisktillatelser.
En nær tilknytning til sjø vil også innebære økt sannsynlighet for påvirkning på omkringliggende marine miljø (inkludert andre anlegg) og økosystemer. Det har heller aldri vært intensjonen bak tillatelsesordningen at et anlegg kan anses å være "på land" når anlegget i realiteten har mest til felles med, og i stor grad påvirker det omkringliggende miljø, på samme måte som et akvakulturanlegg "i sjø". Erfaring tilsier også at landbaserte anlegg for eksempel ikke er rømningssikre, og vi har hatt flere rømningshendelser fra landbaserte anlegg de siste årene.
Nærings- og fiskeridepartementet forvalter regelverket for landbasert akvakultur. Ordningen er innrettet slik at søknader om tillatelse til akvakultur på land avgjøres av fylkeskommunen i det fylket det søkes om tillatelse, hvor Fiskeridirektoratet er klageinstans. Det er viktig at fylkeskommunene kun tildeler tillatelser til anlegg som faktisk er på land, i tråd med intensjonen med ordningen. For å sikre likebehandling på nasjonalt nivå ved tildeling av landbaserte tillatelser, ble det av departementet 4. juli 2019 fastsatt retningslinjer for behandling av søknader om tillatelse til akvakultur av matfisk på land av laks, ørret og regnbueørret. Retningslinjene skulle klargjøre gjeldende rett, og endret i seg selv ikke rettstilstanden.
Per i dag er det ikke mange som har fått tillatelse til oppdrett av laks på land, og departementet og Fiskeridirektoratet har kun blitt forelagt et fåtall klagesaker. Praksis må gå seg til gjennom behandling av flere enkeltsaker, og jeg har ikke grunnlag for å konstatere at det foreligger usaklig forskjellsbehandling på nåværende tidspunkt.
Videre utvikling og vekst i oppdrett på land må ikke skje på bekostning av tillatelser i sjø, og ivareta hensynet til fiskehelse- og smittehensyn (biosikkerhet), miljøhensyn og arealbruk i strandsonen. Samtidig er det viktig at det utvikles teknologi i Norge, og regjeringen ønsker å legge til rette for akvakultur på land og lønnsomme arbeidsplasser i distriktene. Det er også ønskelig at Norge skal kunne posisjonere seg som en teknologileverandør til landbaserte matfiskanlegg, også utenfor Norge. Departementet arbeider derfor med å se på rammeverket for akvakultur på land, for å sikre at disse hensynene blir ivaretatt.