Trygve Slagsvold Vedum (Sp): I januar i år fremmet Direktoratet for Byggkvalitet (DiBK) et krav om testing av royalbehandlet trekledning. En juridisk utredning gjort på vegne av de tre største produsentene av slik kledning viser at det ikke er grunnlag for et slikt krav, og at produktet kan merkes og omsettes i tråd med gjeldende regelverk og tradisjonelt aksepterte ytelser.
Er statsråden uenig i denne juridiske konklusjonen, og kan han i så tilfelle peke på hvilken lovhjemmel myndighetene har for å stille et slikt krav til testing?
Begrunnelse
Tre lokale hjørnesteinsbedrifter og 300 arbeidsplasser er i stor fare på grunn av den såkalte «royalsaken». Omfanget er enormt og situasjonen svært alvorlig. Mer enn 1000 bedrifter over hele landet er direkte berørt. Om det ikke ryddes opp raskt og riktig, kan kostnadene bli på flere milliarder kroner, ifølge bransjen. Normal norsk byggeskikk vil være utfordret for alltid.
Virke, Byggmesterforbundet og Boligprodusentens Forening har tydelig bedt om raske og konstruktive løsninger. Både fordi saken har så dramatiske og dyptgripende konsekvenser, men også fordi skaden som gjøres ikke tjener noen som helst hensikt.
I de snart fire månedene som har gått siden Direktoratet for Byggkvalitet stilte krav til testing har produsentene gjort nettopp det. De har testet royalimpregnert kledning mot andre kledninger som nordmenn har på husveggen sin, eksempelvis malt eller beiset kledning. Testene viser ingen statistisk eller systematisk signifikant forskjell i brannresistens.
Problemet oppstår når krav om testing gjelder kledningsproduktene slik de er når de forlater produksjonsleddet og ikke slik de faktisk er når de er kommet på veggen og det bor folk i husene. Dette siste er det som er relevant å teste.
Royalproduktet er ferdigbehandlet og har samme egenskaper når det leveres, som det har på veggen og når folk bor i huset. De ubehandlede og grunnede kledningene har helt andre egenskaper når de leveres, og det er da de testes. Men i Norge blir de aller, aller fleste av disse behandlet i etterkant. Produsentene sender til og med gjerne med anvisninger, som slår fast at dette må beises eller males ganske raskt – og når de så skal behandles igjen. Det er altså da disse produktene er ferdige. Testregimet slår derfor helt feil ut, til tross for at alt er like trygt på det tidspunktet folk faktisk flytter inn.
Dette viser på ingen måte at «alt» er utrygt. Tvert imot. I Norge har vi bygd i tre i mange hundre år. Kledningene i det værharde landet vårt må behandles, enten før eller etter at de kommer på veggen. De er fortsatt helt trygge. Men det virker åpenbart at et produkt som er ferdig, må være underlagt akkurat samme regime som alternativene, når de faktisk er ferdige. Sammenligningstestene gjort av produsentene selv ser på nettopp det – og resultatene er tydelige. Kledningene er like trygge.
Det er derfor ikke spørsmål om trygghet som gjør at mer enn 1 000 norske bedrifter er i en fortvilet situasjon på fjerde måneden. Det er uttalelser om en helt ny forståelse av regelverket som har forårsaket det. Det er en forståelse produsentene selv mener er feil og som flere juridiske miljøer også mener er feil.
En hel næring venter nå på raske avklaringer, og de mener det kan løses innenfor gjeldende regelverk. Jeg håper at statsråden ser dette, og at unødvendig byråkrati ikke fører til at viktige arbeidsplasser går tapt.