Skriftlig spørsmål fra Lise Christoffersen (A) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:824 (2020-2021)
Innlevert: 21.12.2020
Sendt: 21.12.2020
Besvart: 08.01.2021 av arbeids- og sosialminister Henrik Asheim

Lise Christoffersen (A)

Spørsmål

Lise Christoffersen (A): Hva vil statsråden gjøre for å hindre at intern uenighet i Nav om hvorvidt en person er ferdig avklart til trygd eller ikke, rammer søkere til arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd på en urimelig måte, i strid med folketrygdlovens formålsparagraf, som blant annet sier at folketrygden skal gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt ved sykdom, skade og uførhet?

Begrunnelse

Jeg viser til Dokument nr. 15:2071 (2018-2019), besvart 19. august 2019, om samme situasjon.
Det fortsetter å komme eksempler på nøyaktig det samme: En person vurderes av det lokale Nav-kontoret som ferdig avklart. Personen anses ikke lenger å fylle vilkårene for AAP, som stoppes. Personen anbefales å søke uføretrygd. Søknad om uføretrygd avslås av forvaltningsenheten med stikk motsatt begrunnelse - ikke ferdig avklart i forhold til arbeid. Når personen søker videre AAP, avslås det fordi det lokale Nav-kontoret har vurdert at arbeidsevnen er varig nedsatt.
Personen får med andre ord avslag på både trygd og AAP med to innbyrdes motstridende begrunnelser, trygd fordi forvaltningsenheten er uenig med Nav-kontoret og krever videre avklaring, AAP fordi Nav-kontoret mener videre avklaring ikke er hensiktsmessig - arbeidsevnen er varig nedsatt.
Søkere må kunne forvente å møte ett Nav. Om førstelinja og forvaltningsenheten er uenige, må det kunne forventes at Nav rydder i eget hus og ikke lar egen uenighet ramme den enkelte søker.
I Dokument nr. 15:2071 (2018-2019) svarte statsråden:

"Jeg har forståelse for at brukeren kan oppleve det som selvmotsigende at forvaltningsenheten avslår uføretrygdsøknaden når NAV-kontoret har vurdert at bruker har varig nedsatt arbeidsevne."

Statsråden viser samtidig til betydelig kompetanse i forvaltningsenheten. Spørsmålet gjaldt imidlertid ikke det, men hvordan grunnlaget til en og samme søker kan vurderes stikk motsatt i to samtidige saker.
Når vedkommende så klager på avslag om uføretrygd med utgangspunkt i begrunnelsen fra det lokale Nav-kontoret om at avklaring er ferdig og arbeidsevnen varig nedsatt, får vedkommende samtidig avslag på videre AAP fordi avslaget på uføretrygd, som er begrunnet helt motsatt, ikke er endelig avgjort fordi vedkommende har klagd på avslaget om trygd.
Klagebehandlingen tar tid. I mellomtida står vedkommende helt uten inntekt, i strid med folketrygdlovens formålsparagraf.
Jeg viser også til dok. 15: 2005 (2018-2019), besvart 1.7.2019. Statsråden avviser der at det finnes personer som mister AAP fordi de ikke lenger tilfredsstiller kravet om arbeid som mål etter ftrl. §§ 11-1 og 11-6, samtidig som de heller ikke får uføretrygd fordi de ikke tilfredsstiller kravene i § 12-5, men de finnes.

Henrik Asheim (H)

Svar

Henrik Asheim: I henhold til NAV-loven § 14 a har alle som henvender seg til det lokale NAV-kontoret og som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid, rett til å få vurdert sitt bistandsbehov. Brukere som har behov for en mer omfattende vurdering av sitt bistandsbehov, har rett til å få en arbeidsevnevurdering. Vedtaksfullmakten etter NAV-loven § 14 a ligger dermed til Nav-kontoret. Det er imidlertid NAV Arbeid og ytelser som vurderer vilkårene for de statlige ytelsene i henhold til folketrygdloven, herunder uføretrygd etter folketrygdloven kapittel 12. Det vil si at de to enhetene vurderer ulike områder/regelverk.
Arbeidsevnevurderingen som utarbeides fra NAV-kontoret, er en del av opplysningene NAV Arbeid og ytelser vurderer opp mot vilkårene for de statlige ytelsene. Det kan også komme til nye medisinske opplysninger etter at NAV-kontoret har foretatt arbeidsevnevurderingen, som kan tilsi at behandling eller arbeidsrettet aktivitet vil kunne føre til bedring av inntektsevnen. I få fall vil vilkårene for uføretrygd ikke være oppfylt.
Dersom NAV-kontoret vurderer at brukerens arbeidsevne er varig nedsatt, skal brukeren vurderes for uføretrygd. Vedkommende vil da kunne motta arbeidsavklaringspenger (AAP) i inntil åtte måneder mens søknaden behandles hos NAV Arbeid og ytelser, jf. folketrygdloven § 11-18.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har opplyst meg om at dersom NAV Arbeid og ytelser har et annet syn enn NAV-kontoret om arbeidsevnevurderingen, skal det i henhold til Arbeids- og velferdsetatens interne rutiner være dialog om denne vurderingen mellom enhetene. Utfallet av dialogen kan være at enhetene blir enige om at det skal gjennomføres ytterligere tiltak eller behandling før det er aktuelt å innvilge uføretrygd, at de blir enige om at all nødvendig avklaring er gjort eller at enhetene ikke blir enige. Etter dialogen er det uansett NAV Arbeid og ytelser som skal fatte det endelige vedtaket om innvilgelse eller avslag om uføretrygd, som brukeren ev. kan påklage. Bakgrunnen for innføringen av rutinen om dialog om arbeidsevnevurderingen mellom NAV-kontor og NAV Arbeid og ytelser, er å bidra til at saken og vurderingene fra NAV-kontoret er så godt belyst som mulig før vedtaket fattes. Jeg understreker at det ellers også kan være andre grunner til at NAV Arbeid og ytelser finner at en bruker ikke fyller vilkårene for uføretrygd, for eksempel at medlemskapsvilkårene ikke er oppfylt eller at inntektsevnen ikke er nedsatt – dette er forhold som ikke inngår i arbeidsevne-vurderingen.
Blir brukerens søknad om uføretrygd avslått, skal NAV-kontoret vurdere om brukeren fortsatt har behov for oppfølging, samt foreta en vurdering av vilkårene etter folketrygdloven § 11-5 om nedsatt arbeidsevne og § 11-6 om behov for bistand til å skaffe eller beholde arbeid. Dersom disse vilkårene for rett til AAP er oppfylt, vil brukeren kunne gjenoppta sin AAP-sak, forutsatt at vedkommende ikke har benyttet maksimal periode. Det er NAV Arbeid og ytelser som fatter vedtaket om AAP.
Hvorvidt brukeren har klaget på avslaget om uføretrygd har ikke betydning for eventuell rett til AAP eller andre ytelser.
Det er ikke helt uvanlig at forvaltningsenheter på forskjellige nivåer kan ha ulike oppfatninger eller vurderinger, og derfor er det viktig å ha gode interne rutiner for å håndtere slike saker. Det mener jeg at Arbeids- og velferdsetaten har. Det kan samtidig ikke utelukkes at det skjer feil i enkelttilfeller – det er selvsagt uheldig, og det er årsaken til at det er etablert systemer som gjør det mulig å klage på enkeltvedtak både internt i etaten, til Trygderetten og ev. senere i det ordinære rettsapparatet.