Nina Sandberg (A): Hva vil statsråden gjøre for at medisinstudenten som mistet studieplassen sin som følge av sykdom, likevel får fullføre, og ikke henvises til å søke seg inn på nytt?
Begrunnelse
Både Universitas (7. oktober) og TV2 (1. november) har omtalt historien til den kvinnelige studenten, som mistet studieplassen på medisinstudiet ved Universitetet i Oslo etter åtte år, og like før fullført studium.
Studenten ble uforskyldt syk underveis, er to og et halvt år forsinket, men har tatt alle eksamener. Hun mangler én eksamen på å få midlertidig legelisens, og skulle starte i ny jobb som legevikar da hun fikk beskjed om at hun ikke fikk beholde studieplassen. Studenten har gjennom hele studiet jobbet ved siden av, både på Ahus, Ullevål, Rikshospitalet og Radiumhospitalet, dette har hun kunnet gjøre i egenskap av å være medisinstudent. Denne muligheten mistet hun som følge av å miste studieplassen. Hun har også arbeidet som forskningsassistent ved Ullevål og vært med på å gi ut en internasjonal publisert artikkel.
Studentens klager på tapt studieplass ble avslått av fakultet og klagenemda. Saken er nå klaget inn til Kunnskapsdepartementet.
I intervjuet med TV2 som omhandler saken, understreker statsråden at studenters rettssikkerhet må styrkes, og at regjeringen derfor nå reviderer loven.
Denne studentens historie er et åpenbart og grelt eksempel på dårlig rettssikkerhet: Studenten har uforskyldt havnet i en akutt og alvorlig situasjon hun ikke kunne være forberedt på, men har ikke hatt adgang til å søke permisjon med tilbakevirkende kraft. Studenten har ikke noe å stille opp med i møte med et regelverk som er mer innrettet på å sikre lærestedet god planlegging og studentprogresjon, enn å ivareta studenter som møter barrierer som verken kan forutses eller hindres.
Selv om det fra universitetets side argumenteres med at saken er håndtert i henhold til regelverket for profesjonsstudiet på medisin, er det også reist tvil ved om fakultetet har utvist ordentlig skjønn.
Det virker meningsløst å henvise en student som har lagt tid og ressurser i åtte år med studier i motbør, til å søke seg inn på nytt og begynne forfra. Både hensynet til enkeltmennesket og samfunnet tilsier at dette er en sløsing med ressurser som ikke skal skje.
Departementet har, som overordnet organ, anledning til å omgjøre klagen.
Denne muligheten bør etter min mening benyttes.