Skriftlig spørsmål fra Anniken Huitfeldt (A) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:102 (2020-2021)
Innlevert: 12.10.2020
Sendt: 12.10.2020
Besvart: 19.10.2020 av utenriksminister Ine Eriksen Søreide

Anniken Huitfeldt (A)

Spørsmål

Anniken Huitfeldt (A): Hvordan vil utenriksministeren engasjere seg i det internasjonale samarbeidet for å regulere krigføring i bykjerner og befolkede områder, og hvilke nasjonale forpliktelser er regjeringen villig til å påta seg for å unngå bruk av eksplosive våpen med stor områdeeffekt i urbane områder?

Begrunnelse

Kriger og konflikter har i økende grad flyttet fra åpne slagmarker og inn i bykjerner og befolkede områder. Våpentyper og -bruk som ikke er tilpasset urbane områder fører til enorme sivile lidelser, både umiddelbare og langsiktige. De siste årene har vi sett dette både i Syria, Ukraina, Afghanistan, Jemen og Irak.
Det pågår et diplomatisk arbeid ledet av Irland for å formulere en politisk erklæring om krigføring i byer. Formålet med en slik erklæring er å styrke beskyttelsen av sivile gjennom å anerkjenne de enorme lidelsene for sivile, samt å innføre et prinsipp om å unngå bruk av eksplosive våpen med stor områdeeffekt i tett befolkede områder.
Både FNs generalsekretær og Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), samt norsk og internasjonalt sivilsamfunn, har bedt stater om å utvikle en sterk erklæring og unngå slik våpenbruk.
Beskyttelse av sivile og internasjonal humanitærrett er eksplisitte prioriteringer i Norges humanitære strategi. Norge har også en stolt tradisjon innen humanitær nedrustning og humanitært diplomati.

Ine Eriksen Søreide (H)

Svar

Ine Eriksen Søreide: En av våre viktigste prioriteringer i det humanitære arbeidet, er beskyttelse av sivile. Dette er i tråd med Strategi for norsk humanitær politikk (2019-2023). Dette vil vi også arbeide for når Norge fra 1. januar 2021 blir medlem av FNs Sikkerhetsråd. Beskyttelse av sivile er en av våre fire hovedprioriteringer i Sikkerhetsrådet.
Norge tar del i de pågående konsultasjonene, ledet av Irland, om utarbeidelse av en politisk erklæring om bruk av eksplosive våpen med vid områdevirkning i befolkede områder. Dette er ment som et middel til å styrke etterlevelsen av humanitærrettens bestemmelser for krigføring i væpnede konflikter. Norge ønsker også å bidra til å utvikle praktiske retningslinjer for å begrense sivile skadevirkninger av bruken av eksplosive våpen.
Dessverre har pandemien forsinket arbeidet med en slik erklæring. Irland arrangerte nylig et større webinar om temaet, og informerte om at de ønsker å gjenoppta arbeidet. De legger opp til å presentere et nytt forslag til elementer som kan inngå i en politisk erklæring i løpet av høsten. De gjør dette med sikte på å få forhandlingene i gang igjen. Forhandlingene har i stor grad vært satt på vent siden det første utkastet ble presentert i november 2019. Håpet er at det lar seg gjøre å komme fram til enighet om en slik erklæring til tross for at pandemien forhindrer at forhandlinger vil kunne foregå på normal måte.
Norge er en viktig pådriver og aktiv deltaker i den internasjonale diskusjonen på temaet. Norge var vertskap for det andre ekspertmøtet om eksplosive våpen i Oslo i juni 2014, og har siden vært medarrangør for sidearrangementer om temaet ved flere anledninger, sist under Røde Kors-konferansen i desember 2019. Flere humanitære organisasjoner arbeider operasjonelt med å styrke forebyggende tiltak og beredskap blant sivilbefolkningen i utsatte områder, også med norsk økonomisk støtte. Et eksempel er International Network Against Explosive Weapons (INEW) sitt arbeid med å dokumentere sivile tap som følge av bruk av eksplosive våpen, som blant annet refereres i FNs generalsekretærs årlige rapport om beskyttelse av sivile. INE W har også arrangert regionale seminarer som har resultert i henholdsvis Maputo- og Santiago-erklæringen om støtte til beskyttelse av sivile.
Norge og NATO har kommet langt når det gjelder å se på hvordan humanitærrettens bestemmelser bør iverksettes i praksis, for å unngå sivile tap under strid. Fra operasjoner som ISAF og AMISOM finnes en rekke eksempler på at et slikt fokus virker og at man gjennom en bevisst holdning til målutvelgelse og tidspunkt for gjennomføring av militære angrep har lykkes i å redusere skadevirkningene for sivile. Vi vil bruke slike erfaringer til å bidra til å utvikle praktiske retningslinjer for å begrense skadevirkningene av bruken av eksplosive våpen.
Innspill fra det norske sivilsamfunnet til dette arbeidet er viktig for regjeringen. Tidligere i år deltok Utenriksdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvaret i et rundebordsmøte med flere humanitære organisasjoner om denne tematikken. Organisasjonene vektla at bruk av eksplosive våpen ikke bare har humanitære konsekvenser, som for eksempel at de driver mennesker på flukt og hindrer at de vender hjem, men at de i betydelig grad også ødelegger infrastruktur og mulighetene for gjenoppbygging etter konflikt.