Begrunnelse

Den strengeste straffemetoden vi har i vårt land er frihetsberøvelse i fengsel. Utover å være frihetsberøvet skal innsatte ha de samme rettighetene som resten av befolkningen når det gjelder for eksempel rett til helsehjelp, utdanning osv.
Målet med endt straffegjennomføring etter soning er at folk skal tilbake til samfunnet som lovlydige borgere. Skal dette være mulig må innholdet i fengslet virke rehabiliterende og vi må sørge for en god tilbakeføring til samfunnet. Det er derfor svært uheldig dersom det er mekanismer som motarbeider dette.
Særlig sårbare innsatte er en velkjent problemstilling i kriminalomsorgen, opplagt gjelder dette også eldre innsatte. Gjeldsproblematikken for innsatte er likeså en velkjent problemstilling, særlig når det gjelder tilbakeføring til samfunnet.
Det bør opplagt tilrettelegges for en ordning som gjør at tilbakeføringen til samfunnet går så greit som mulig. Mulighetene for å betale ned gjeld i fengsel er små og det kan føre til ny kriminalitet og kan oppleves som en dobbel straff ved løslatelse.
Når folk kommer i fengsel stoppes andre utbetalinger fra staten, dette kan ses på som en «normalisering». Den innsatte får dagpenger i fengsel i tillegg til at kost og losji er dekt. Derfor fryses andre utbetalinger, slik som sykepenger og pensjon. Likevel kan det føre til at tilbakeføring til samfunnet blir krevende. I Dagsavisa den 10. august kan vi lese om en eldre innsatt som nå må selge eget bosted for å klare nedbetaling av gjeld når han kommer ut. Prinsippet om at frihetsberøvelse er straffen den enkelte får i fengsel (og ikke tap av andre samfunnsgoder) utfordres ved dette, det kan opplagt oppleves som en tilleggs straff å miste hus og hjem ved løslatelse.
Tap av pensjon og gjeldsproblematikk ser ut til å påvirke negativt den innsattes mulighet for rehabilitering og tilbakeføring, i og med at innsatte kan havne i en situasjon der forpliktelser utenfor fengslet ikke kan opprettholdes.