Norunn Tveiten Benestad (H): Balansegangen mellom ytringsfriheten og begrensningen i § 185 er krevende. Saken viser at det kan være nødvendig med noen prinsipielle avklaringer. Jeg vil derfor rette følgende spørsmål til statsråden:
Mener statsråden ytringsfriheten gir rett til å uten samtykke ta seg til rette på privat grunn for å aksjonere for sitt syn gjennom bruk av flagg, bannere o.l., og er statsråden enig med statsadvokaten i at bruk av symboler ikke kan anses som en hatefull ytring mot bestemte grupper selv om disse gruppene er klart definert i aksjonistenes ideologi?
Begrunnelse
Agder lagmannsrett frifant 26. juni 2020 tre nynazister for heising av naziflagg i flaggborgen utenfor Arkivet freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand natt til 9.april 2018. Dette var Gestapos hovedkvarter på Sørlandet under krigen. Flaggheisingen ble ledsaget av et banner med påskriften «Vi er tilbake». Dommen i lagmannsretten blir tolket som en ny seier for Den nordiske motstandsbevegelse.
Saken har tidligere vært oppe i Kristiansand tingrett i juni 2019. Her ble de tre funnet skyldig etter straffelovens § 185 om hatefulle ytringer. Det var første gang paragrafen ble brukt i en sak som ikke dreide seg om verbalytring, men om symbolbruk. I og med at det finnes lite rettspraksis på dette, vil rettsavgjørelse skape presedens. Når to rettsinstanser har vurdert dette ulikt, ville en prøving av saken for Høyesterett, kunne gitt en viktig prinsipiell avklaring. Statsadvokaten har avvist å anke saken til Høyesterett.
Kjernen i lagmannsrettens dom er at de tre nynazistene bør frifinnes fordi handlingen natt til 9. april er uttrykk for en generell tilslutning til nazismen og ikke truer noen spesielt, og derfor bør omfattes av ytringsfriheten.
Straffelovens § 185 er en begrensning i ytringsfriheten for å beskytte enkeltpersoner og grupper mot hatefulle ytringer og diskriminering. Bruk av symboler er også beskrevet i § 185 som ytring som rammes av paragrafen. Statsadvokatens begrunnelse for å ikke følge opp saken er, som i lagmannsretten, at det bare er benyttet symboler som ikke henvender seg til bestemte personer eller grupper.
Det er ingen tvil om at flere grupper opplevde handlingen som både hatefull, invaderende og truende. Ytringene rammet både de grupper bevegelsen retter seg mot i sin ideologi, medarbeidere med helt andre verdier og holdninger på Stiftelsen Arkivet der aksjonistene tok seg til rette på privat grunn, og ikke minst opplevdes dette truende og krenkende av alle de som selv eller gjennom nære familiemedlemmer ble rammet av torturregimet til Gestapo på Arkivet under krigen. Valg av tidspunkt, åsted og forhistorie for markeringen, gjør saken ekstra alvorlig. Slik saken står nå, oppfattes dette som det er gitt fritt spillerom for denne type ytring, dersom ikke Riksadvokaten prøver saken for Høyesterett, eller Stortinget griper inn.